Kassetten fra Esso´n i Hunndalen

Da jeg vokste opp hjemme i Hunndalen var mitt første møte med det årets Eurovision-låter en kassett fra Esso´n oppe i gata. Som regel besto kassetten kun av coverversjoner. Når vi skulle ut på en biltur eller noe, så satte vi på den kassetten. Jeg føler at årets spanske bidrag kunne vært med på en slik kassett fra tidlig åtteitall, uten at jeg hadde stusset over det. For Spania stiller i år med en tidløs, eller noen vil kanskje si gammaldags, Grand Prix ballade. 

Blas Canto heter aristen. Hvis du ber noen lukke øya og se for seg en spansk Eurovision sanger, så vil vedkommende sannsynligvis få et indre bilde som stemmer ganske godt med årets deltaker. 

Blas har gitt ut fem album, deltatt i den spanske finalen av MGPjr i 2004. Han sier at hans store drøm hele livet har vært å delta i Eurovision. Nå gjør han det. Med en sang som er veldig tro mot den slags musikk som det har vært en del av i Eurovision. 

Jeg er jo Eurovision-fan og liker Eurovision-musikk. Selv om jeg er 100% av den oppfatning at alle slags genre hlrer hjemme i konkurransen, så er det allikevel noen låter som låter veldig "Grand Prix". Sanger som blir som en essens av konkurransen. 

Men nå er et slik at den som drikker en slags essens rett fra ei flaske kan bli litt overveldet. Essensen trenger å få følge av noen moderne ingredienser og inngå i en moderne rett. Jeg synes dette blir litt for mye Grand Prix-konsentrat uten originalitet og spenning. 

Du vet ganske nøyaktig hva du får. 

Likevel, jeg misliker det ikke. Det er bare det at jeg har smakt denne typen låter så mange ganger før, at jeg kjeder meg litt. 

Men for all del, en internasjonal Grand Prix finale uten en erketypsik Grand Prix låt er jo heller ikke en skikkelig Grand Prix finale. Så takk for at du bidrar til det Blas. Men, i 2021 er nok Grand Prix noe litt annet enn på kassetten fra Hunndalen på åttitallet. 

Min vurdering 4/12 

Tyskland spiller på få strenger

Jendrik har hele sitt unge liv laget sanger på ukulelen sin.  Dette fire-strengers instrumentet du får kjøpt for 400 kroner på Clas Ohlsson. Eller for den saks skyld for en del tusenlapper i spesialforretninger. Det er likevel noe så inn i gamperævva folkelig med ukulele. Alle kan kjøpe en, og alle kan spille litt på den. Men det låter ikke alltid like fyldig eller vakkert. Litt som med blokkfløyte. Alle kan få tak i en, alle kan spille på en, men ikke alle kan lage god musikk på en. 

Jendriks låt "I dont´t feel hate" er etter min mening en litt små-hysterisk gladsang mot hat. En sang som enkelte i Eurovsion-miljøet også burde reflektere litt rundt. Jendrik synger at når noen viser han "finger´n" så føler han ikke hat. Han blir bare litt lei seg.

Når noen snakker nedlatende om han, eller til han, så føler han ikke hat. Han blir bare litt trist. 

Å få til en gladsang om noe som er så viktig, og forsåvidt så dyptpløyende er godt gjort. 

Jeg vil denne gangen faktisk legge hele teksten på låta inn i bloggen min: 

«I Don't Feel Hate»

I just feel sorry

you feel so very clever whenever you find another way to wear me down

But I don't feel hate

I just feel sorry

so you can wiggle with that middle finger it'll never wiggle back to you

'cause i don't feel

sorry

I really don't care that you want to bash me

do it with flair and I'll let you be

(I'll let you be common Eileen)

but don't you dare, mmm, to get angry when you realise those words just don’t hit me (whaaat?)

Cause I don't feel hate

I just feel sorry

you feel so very clever whenever you find another way to wear me down

But I don't feel hate

I just feel sorry

so you can wiggle with that middle finger it'll never wiggle back to you

'cause i don't feel

hate

sorry

I really don't mind to be your rival

cause for your kind it's essential for survival (say what)

(he did not just say that)

yes I did, and I feel sorry, I don't feel hate, that's the whole point of the song

I guess you need patronization

as some kind of validation:

you won't cope with the frustration

that your random me-fixation

is another affirmation

that you're just a hateful person who's not really better than me!

(trumpet and whistle duet)

(tap break)

(I don't feel hate)

I don't feel hate

(I just feel sorry)

I just feel sorry

(you feel so very clever whenever you find another way to wear me down)

Meine Damen und Herren das war’s mit “I Don’t Feel Hate” ich hoffe Sie haben noch ein derbe nices Leben und bis bald.

(but I don't feel hate)

No no no no

(I just feel sorry)

I just feel sorry

(you feel so very clever whenever you find another way to wear me down)

don’t wear me down

(I don't feel hate)

I don't feel hate

(I just feel sorry)

I just feel sorry

(so you can wiggle wiggle wiggle wiggle wiggle wiggle wiggle wiggle you)

wiggle wiggle wiggle you

‘cause I Don’t feel

Jeg støtter intensjonen bak låta 100%. Verden trenger flere litt småhysteriske Jendriker, framfor andre typer hysteriker. Likevel når ikke låta helt fram til meg. Det er nesten. Til å begynne med var jeg litt forelsket i hele konseptet. Mye grunn av videoen. En video med gale vaskemaskiner som hadde show....  Det er jo som skapt for å se sammen med seks-åringen, og bli i godt humør av.

Men når jeg skreller bort det visuelle og kun står igjen med låta, så blir det velment, men litt grunt. Men, I don´t feel hate, i just feel sorry. 

MIN VURDERING 6/12

Du er min brokkoli

Musikk kan noen ganger oppleves på måte som er urettferdig for låtskaperne. Som i dette tilfellet. For meg vil denne sangen alltid være litt rar, fordi jeg tenker mest på brokkoli. Jeg får ikke tanken på at Jeangu Macrooy synger om brokkoli ut av hodet. Det forstyrrer meg. Og er bare så dumt og teit. For sangen som sådan er jo kul! Ikke minst har Jeangy en kul livsfilosofi som jeg deler. Altså at det ikke finnes en riktig, eller en feil måte å leve livet på. Livet handler om akseptere opp og nedturer og ta det for det det er. Det vitkgitste er at du spiser nok brokkoli...... Nei, Anders nå må du slutte! 

Jeangu er musikkutdannet, og er vel den første i Eurovision som synger på språket fra hjemlandet Surinam. Det hele er en sang om at det alltid finnes en ny tid, når du føler at så mye er slutt. Nei, det er ikke slutten, men starten på en ny tid. Det nærmer seg et hippie-budskap dette. Kan det være vegatarisme? Som er den nye tida? En tid med mer brokkoli? Nei, men Anders da......jeg sa du måtte slutte!! 

Selve sangen mangler for meg litt utvikling for å utnytte låt-idéen maksimalt. Det går i litt for mye av det samme. Men, denne står så definitivt ut i finalefeltet. Den ligner ikke på noen andre låter. 

Dersom de lykkes scenisk, så kan vel denne havne i topp 15. 

MIN VURDERING 5/12

Mener Storbritannia alvor nå da?

Det har i flere år vært god grunn til å spørre hva Storbritannia egentlig vil med sin deltakelse i Eurovision. Jeg har noen ganger mistenkt dem for kun å se dette som en mulighet for å få litt lørdagsunderholdning på skjermen uten å bidra all verdens selv.  Men med årets prisbelønte og trippel platina-selgende artist James Newman føler jeg at de i år tar dette på alvor. Det ville være dypt urettferdig om de ikke får uttelling for det i årets avstemning. 

James Newman har selv vært med å skrive låta "Embers". Den er litt i samme genre som Blåsemafians bidrag i årets MGP "Let Lose". Det er nok ikke tilfeldig, for heftige, rytmiske blåsere er i trendbildet i musikk-industrien for tida. 

Jeg blir bare glad av dette. Det er kanskje ikke uhyre avansert melodisk, men rytmisk er dette lett tilgjengelig og samtidig dyktig produsert uten billige og enkle løsninger. 

Vi har ikke sett eller hørt dette live. Det er her spenningsmomentet ligger. For låta som sådan har det som trengs for Topp Ti. Nå er det riktignok mye uptempo og gladlåter i årets Eurovision, men denne er jo direktekvalifisert. Jeg tror denne har personligheten og særpreget til å skille seg ut. 

James Newman har en ganske luftig stemme. Noen kan kanskje synes den er litt enerverende. Jeg liker det. Det tilfører låta maskulinitet og kraft tenker jeg. 

Jeg tipper denne vil kunne hevde seg i Topp Ti i finalen. Ingenting ville glede meg mer. Eurovision trenger et løft i disse fem store landene som betaler mye av gildet. 

MIN VURDERING 8/12

NORGE PÅ ODDSEN

Foto: EBU/Tomas Hanses

Etter Norges prøver på på Eurovsion-scena i går har Norge sunket fra en 10.plass til en 15.plass på oddsen til Eurovisionworld. Det er jo mye mer morsomt når Norge klatrer i løpet av prøveperioden. Men det er ikke så mørkt når vi tenker oss litt om. 

I utganspunktet er det lett å gå i kjelleren når vi ser at i løpet av ett døgn har sunket fra tiende plass til femtende plass på oddsen.

Likevel, når vi ser nærmere på denne oddsen så er det så jevnt at Norge i realiteten ligger på alt ifra en sjuendeplass til en femtende plass. Skulle vi greie sjuende plass så er det nesten en tangering av KEiinOS flotte sjetteplass i 2019. Greier vi en femtende plass så tangerer vi Aleksander Rybaks plassering i 2018.

Så, selv om vi skulle få et resultat som oddsen peker på i dag, i finalen så er det ikke et katastrofalt resultat.

Det er mange som sier, med rette, at det vanskeligste for Norge i år er å komme seg til finalen fra en knallsterk semi. Jeg er enig.

Men, om vi ser på oddsen for kvalifisering i semien, så ser det greit ut. Det ser ikke superlyst ut, men heller ikke bekmørkt. Sjansen for at vi kommer til finalen anslås til 70%.

Vi har flere ganger sett låter i Eurovision som har gått under radaren, men kommet som ei kule i første semi og inn mot finalen. Polen med "Colours of your life" lå på 18.plass på oddsen i 2016, men endte til slutt på en flott 8.plass i finalen, og kom på sjette plass i sin semi.

Belgias Tom Dice og sangen "Me and my guitar" var latterliggjort på forhånd. En blogg hos Betfair skrev at han sang ikke som Dice men som en "dick". Den hadde odds 33/1 for seier, og lå da omtrent på en 14.plass men overrasket alle ved at det ble allsang da han framførte låta. Den endte på en god sjetteplass og vant sin semi. 

I 2011 suste Azerbaijan rett inn til seier fra ca en åttende plass på oddsen i dagene før finalen. Den klatret riktignok raskt opp på en fjerde etter sin semi.

Alle disse tre låtene har det til felles med vår låt at det var låter med ganske allmenn apell. Nesten litt "retro". Koselige, lettfattelige litt rolige låter.

Så, JA, jeg skulle ønske at vi var blant landene som greier å klatre på oddsen etter vår første prøve. Men, det er vi altså ikke. 

La meg også minne om da vi stilte med "Hold on be strong" i 2008. Vi sank også da på oddsen etter første prøve. Så ble det gjort justeringer og endringer i showet. Maria Haukaas klatret igjen, og kom til slutt på en fjerdeplass i finalen. 

Så dagens fall på oddsen  behøver ikke å bety at dette går den veien høna sparker.

I alle fall ikke i år, hvor det er så utrolig jevnt over hele linja. I 2019 hadde Nederland 53% Vinnersjanse på oddsen før finalen. I år har topp-favoritten Frankrike 19% vinnersjanse, Malta på andreplass har en vinnersjanse på 18%.

Mens 32 land ligger mellom 1% til 5%. Her ligger også Norge.

Så, la oss være Optimist for sikkerhets skyld!

Forza italia!

Vi trenger snart at ett av de "fem store" landene vinner Eurovision. For meg kan det godt bli Italia. Låta  "Ziti e buoni" er som mye annet som er godt i livet. Det smaker ikke deilig umiddelbart, jeg måtte lære meg å like det.  Det har tatt lang tid for meg. Jeg hadde denne i Bunn Ti i starten, nå er den på topp.

Bandet Måneskin har hentet navnet sitt fra det danske ordet for måneskinn, og som en hyllest til bassisten Victorias hjemland, Danmark. Bandet er et kritikerrost band i hjemlandet, og kommer ikke akkurat til Eurovision via en talentkonkurranse. De vant San Remo festivalen, som er en slags forløper til hele Eurovision. Her stiller det beste av det beste som Italia har å by på. Deriblant Måneskin. 

Det nærmeste jeg kommer å genre-bestemme dette er rock. Men jeg ville kanskje få italiensk juling av bandet for å slå det helt fast. For Måneskin insisterer litt på ta litt fra ulike genre. 

Det er en samstemt kompisgjeng som entrer scenen for Italia. De tre medlemmene har kjent hverandre siden ungdomsskolen, men startet ikke bandet før. 2015.

Dette er så stramt, så lekkert og samtidig så tøft at det oser italiensk lang vei. Italiensk mat er kjent for ærlige, gode råvarer i maten sin. Råvarer som i størst grad skal få snakke for seg selv. 

Denne låta virker på meg så autentisk, så ektefølt at jeg har blitt sugd inn i Måneskins forestillingsverden. Når vokalisten Damiano starter det hele, så er det så disiplinert, så tilbakeholdent men også så intenst at det er umulig for meg å ikke bli revet med. Når de så drar på med trøkk, bass-riff og fullt tempo i refrenget så vil jeg på festival med en eneste gang. Dette må da være et av historiens tøffeste gitar-riff også? Et riff som starter låta alene, og som driver det hele gjennom som en kraftig og illsint bilmotor i en Maserati. 

Dette er høykvalitet, og fortjener å vinne årets Eurovision. Jeg mener de absolutt har muligheten. 

MIN VURDERING 12/12

Fransk consommé? Oui, merci

Dersom jeg var redaktør av Store Norske digitale leksikon og skulle finne et bilde av en typisk fransk kvinne, så ville jeg valgt Barbara Pravi. Skulle jeg finne et eksempel på en typisk moderne fransk vise så ville jeg valgt "Voilá". Og det er i grunnen ganske interessant siden Barbara har bakgrunn fra Serbia, Polen og Nord Afrika. 

Som jeg har nevnt i flere blogginnlegg så synes jeg Eurovision er på sitt beste nå sangene fra hver sine land representerer smaken, og gjerne kulturen i sitt hjemland. Uten å opphøye meg til ekspert i fransk visekunst etter et opphold i Frankrike på totalt ni dager i løpet av livet, så er dette for meg selve buljongkraften av det franske. Eller vi får vel kalle det consommé kanskje. 

Låta virker på mange måter eldre enn Barbara. Det er som om låta alltid har vært her, og at det nå er Barbara som har lånt den. Jeg føler dette er noe jeg kunne høre i en kjeller i Montmartre i 30 åra, men også i en cocktailbar i 2021. 

Jeg har dessverre ikke sett den engelske oversettelsen av låta, så det blir ikke en veldig stor og viktig historie som griper meg. Men melodisk gjør det det. Og, det litt pussige er jo at jeg er vant til å kunne nyte franske viser og fransk pop uten å forstå teksten. Så det plager meg ikke her. Det er mye følelser og temperament her, som når gjennom uten å måtte skjønne teksten ord for ord. 

Når det gjelder finaleplass er jeg bombesikker på at denne når til finalen. Fordi den er forhåndskvalifisert, enkelt og greit. Frankrike ligger for tiden på andreplass på oddsen. Dessverre har Frankrike en tendens til å ligge høyere på oddsen enn hva det endelige resultatet blir. Så om den havner så høyt, er jeg usikker på. Men det skal ikke stå på meg, for å si det slik. 

MIN VURDERING 12/12

Danmark. For bakpå, eller for frampå?

Så er vi framme ved selveste Danmark. Landet som har fått æren av å avslutte første semifinale. Årets låt fra Danmark er en av svært få danske vinnere som har toppet hitlistene i hjemlandet. Men i Eurovision er det ikke mange lister denne låta topper. Spørsmålet jeg stiller er om denne er for moderne, eller for gammeldags til at folk skjønner greia. 

Duoen  Fyr og flamme er tenåringsidoler i Danmark. De kaller seg selv for tenåringsidoler som foreldrene kan forstå. Selv sier de to i duoen at låta "Øve på hinanden" er inspirert av tidligere deltakere for Danmark i Eurovision.

Det kan jo høres. For her er det nesten litt "Disco Tango", det er litt sånn "Krøller eller ej". Ja, litt "Vi maler byen rød" også.  Dette er en pastisj over dansk Eurovision-historie som funker godt om en kjenner litt til bakgrunnen for låta fra før.

80 tallet er tilbake i trend og motebildet. Men kanskje ikke så tydelig at den store hopen av vanlige folk helt har hengt seg på ennå. For dem tror jeg dette virker enten bare komisk, eller håpløst gammeldags. 

Jeg har ikke forstått dette helt selv. Men når jeg tenker på at dette er en slags hyllest til Danmarks Grand Prix historie, så henger det på greip. Da blir det ganske sjarmerende. De flørter med kamera, de er keitete, de er rare og låta er rar.

Men jeg vet at veldig mange har denne som sin guilty pleasure, og kanskje er jeg litt der jeg også nå? For jeg var fortsatt ung på 80 tallet, og 80 tallet var derfor mine formative år. Så dette gir jo en gjenklang hos meg, og jeg blir jo virkelig ikke i dårlig humør av dette. Så hvorfor har jeg motstand mot å bare hengi meg til dette og danse litt sånn klassefest aktig?

Jeg vet ikke helt. Kanskje fordi jeg også sitter med en kjettersk tanke om at de gjør litt narr av oss Grand Prix fans? Men så vet jeg jo at de ikke gjør det.

Så vanskelig dette her skulle være da. Kan jeg ikke bare skru på full guffe, finne fram den korte jakka og danse dumt og feire livet? Jo, en gang. Men ikke i dag. 

Dessverre tror jeg låta forblir en gåte for tilstrekkelig mange til at denne ikke greier finale i år. Det er litt synd. For den hadde blitt en fargeklatt i finalen. 

MIN VURDERING 6/12

Kan Gjon erobre universet?

Gjon Muharremaj slo gjennom i den albanske varianten av "Norske Talenter". Dett bragte han også inn i rampelyset hjemme i Sveits. Det var bestefaren hans som ble så rørt av hans versjon av "Can´t help falling in love" med Elvis at han meldte barnebarnet på konkurransen. Derfor har han artistnavnet Gjon Tears. 

Det er litt av en jobb å forstå hele historien som Gjon formidler i låta som er nest sist ut i semifinale to. Det blir som å sette seg inn i en tekst av Bob Dylan. Du kan nesten ikke lese eller forstå teksten ord for ord. Det er et dikt. Poesi. Ikke en rettlinjet historie. Eller en vers refreng låt. Slik ser jeg det i alle fall. 

De som tvilholder på at Eurovision kun skal være paljetter, glitter og party sliter kanskje med denne. Jeg har aldri vært blant dem. Selvsagt skal det være det også. Men for meg er Eurovision underholdning, fellesskap og musikk. Underholdning handler om å vekke alle slags følelser. Det kan være irritasjon, glede, melankoli eller velvære. 

Denne låta vekker hos meg en blanding av velvære og melankoli. Siden teksten er på fransk, og jeg må lese den engelske oversettelsen for å få kontakt med den, så er dette først og fremst en melodi for meg. Men en melodi hvor teksten og stemningen i teksten formidles med Gjons varme, myke stemme. 
Dette er mye av essensen av Eurovision for meg. Jeg vet at jeg kommer til å få gåsehud. Kanskje jeg til og med blir rørt. Det skal mye til for at dette ramler sammen scenisk. Selv om jeg har sett Gjon bli litt shaky i stemmen når han blir nervøs. Jeg regner likevel med at prøvetiden gir han den tryggheten han trenger. 

Innledningen av låten minner om musikk som brukes i krim-noir filmer av typen "Broen". Det er en hedersbetegnelse. Men tilhører for meg kanskje enda mer den melankolske høsten enn våren. 

Dette er et etter min mening en av låtene som kan vinne årets Eurovision. Det er i alle fall ingen grunn til å diskutere om denne kommer til finalen. Men jeg er usikker på om den til slutt vinner. Min magefølelse er at folk ikke vil ha en ballade i år igjen. Jeg tror vi vil ut av pandemien med et pyrosmell og et danse-move. Ikke med en tåre og gåsehud. 

MIN VURDERING 12/12

Latvia: Vi spiller: Tull eller alvor?

Samantha Tina har deltatt i den latviske nasjonale finalen til Eurovision seks ganger, uten helt å lykkes. Kanskje det var derfor hun skrev en oppgave om den nasjonale uttakingen til Eurovision i Latvia og Litauen? I år fikk hun det til, og skal opptre med start nummer 15. Av en eller annen grunn får låta meg til å spørre om hun tuller, eller mener alvor? 

Tina sier selv at låta er en slags motivasjons-sang til alle kvinner om å sette en krone på hodet og feire seg selv. Innse sin egen verdi og sette pris på seg selv, og på andre kvinner. I videoen ser vi kvinner av det slaget som Dagbladets anmelder Aners Grønneberg antakelig ville karakterisere som vel-dreide. Det er ikke veldig mye BMI utover det anbefalte, eller ulike aldere her. Uten at jeg skal holde det mot artisten. 

Når Tina i starten står bredbent i starten og sier noe sånn som : Når jeg kommer gående slik med denne attituden så kommer jeg for å ta deg!  Ja, da virker det mer komisk enn viktig. Men jeg er jo ikke kvinne, så jeg vet jo ikke hvordan det hele oppfattes av dem. 

Jeg tror det virker litt komisk på meg fordi starten med disse rare støtende lydene i bakgrunnen gir meg minner  parodisangen "Double Trouble" fra filmen Eurovision- The Fire saga. Denne låta kunne uten at noen hadde stusset over det glidd rett inn som en del av lydsporet til denne komedien fra Will Ferrel. En film jeg for øvrig har blitt veldig glad i, og som på mange måter ble Eurovision for meg i fjor da hele sulamitten ble avlyst. 

Men jeg er slik skrudd sammen at jeg lett hører likheten ved låter og det gir meg ulike assosiasjoner. Dette skjer uten at jeg dermed vil snakke om plagiat eller at det er et problem for andre enn meg. Jeg synes bare det er litt gøy å finne elementer fra ulike låter i andre låter.  

Låta blir for meg etterhvert et kaos av skriking og rytmer som jeg enten er for gammal for, som er for dårlig produsert, eller rett og slett helt feil. I alle all virker ikke dette på meg i det hele tatt. 

Jeg blir ikke hverken redd eller motivert av dette. Men jeg har stor respekt for kvinner altså, bare så det er sagt. Men det er noe med det at for meg blir budskapet om noe av det samme framført med en helt annen glød, troverdighet og lekenhet fra Destiny og hennes "Je me casse" for Malta. 

Jeg tror dessverre ikke dette kommer seg til finalen. Mulig at Volcano Man hadde hatt bedre sjanser.

Min vurdering: 2/12

Søtt og hardt fra Finland.

Finland er et av landene i Eurovision som jeg er mest nysgjerrig på. De er på mange måter den rake motsetningen av for eksempel Sverige. Finland har evnen til å være kompromissløse i sine valg av låter. Jeg tror aldri i livet at Sverige hadde sendt en låt som "Hard rock hallelulujah" eller artister som Lordi. Med masker og hard-rock. De hadde heller neppe noen gang sendt en så rolig, nedpå sang som "När jag blundar" med Pernilla Karlsson i 2012. Da går det som ofte går når man tar risken på ytterlighetene. Det går topp eller bunn. Lordi vant i 2006, mens Pernilla Karlsson røk ut i semien i 2012. Hva skjer i år? 

Dette er i utgangspunktet ikke min musikk. Men jeg skipper aldri låter når jeg har Eurovision-spillelista på anlegget eller i air-podsa mine. Har de fått plass i Eurovision, så skylder jeg dem å gi dem alle en sjanse. På denne måten har Eurovision ofte åpnet nye musikalske landskaper for meg. Det kan være musikk fra land jeg normalt ikke hørt musikk fra, det kan være enkeltartister jeg får et forhold til, eller det kan være genre. Men dessverre greier ikke Finland helt å vekke min nysgjerrighet i år, til tross for at jeg har hørt denne låta like mye som de fleste andre i årets Eurovision. 

Jeg har funnet ut at det som ikke får det til å funke helt hos meg er at de på meg virker like søte som tøffe. Det er langefinger i trynet, det er tekst om den mørke siden, om det mørke paradiset, det er tøffe poseringer på bildet, intense blikk, plaster på fingrene. Altså det blir for meg en gjeng søte skolegutter som så gjerne vil være tøffe. Uten helt å være så tøffe. Så er jeg fullstendig klar over at dette kan være mine projeksjoner, og det er fullt mulig helt feil. Det virker bare litt påtatt. 

Så skjønner jeg at det kan virke urettferdig. For hvilke låter, hvilke positurer, hvilke imagaer og hvilke sceneshow i Eurovision er det som ikke har et element av noe påtatt. Men slik er det i en musikk-konkurranse. Det er ikke alltid fair. Det noen "kommer unna" med funker ikke for andre. Dette funker ikke helt for meg. Der Italias Måneskin for meg framstår originale, autentiske og faktisk veldig "tøffe" med en attitude som henger sammen med låta, så blir Finland mer søte. 

Det er rart hvordan slike opptredener virker ulikt på oss. Jeg har foreløpig ikke et sterkt forhold til hva Italia sin låt handler om, men jeg vet i alle fall at jeg etter mange gjennomlesinger av teksten på "Dark Side" ennå ikke skjønner noe om hva den vil formidle. Det er kanskje noe med å føle seg fanget av møret av noe slag? Noe om å ville komme seg fri fra det, eller noe? Jeg vet faktisk ikke. Og det plager meg å sitte med følelsen av å være helt på jordet.

Nå er det en stor risiko for at jeg framstår som en gammal tulling som ikke skjønner greia. Det er i så fall helt greit, for i møte med denne låta er jeg kanskje nettopp det. For jeg ser jo at det er mange andre som blir veldig revet med av denne og er glad i den. Det ville jo være rart hvis det ikke var det. Da hadde den neppe kommet til Eurovision. Men det er min blogg, og jeg må ta utgangspunkt i min opplevelse. Så kan andre lage sine vurderinger, noe jeg håper de gjør

Når alt dette rare anmelderiet som er en blanding av selvransakelse og musikk-vurdering er sagt, så vil jeg legge til at jeg synes refrenget er fengende. Det er energisk og med et hook som er lett å bite på, og bli med i. Så det er virkelig ikke dårlig dette her i mine ører. 

Jeg er helt trygg på at denne kommer seg trygt videre fra semifinalen til finalen, i en ikke så altfor sterk semifinale. Men den skal kanskje være glad for at den ikke møter Italia til duell om den finaleplassen. 

MIN VURDERING: 5/12

Pell deg inn i komfortsona di

Startnummer 13 i årets andre semi er Bulgaria. Victoria er en av artistene som skulle vært med i fjor. Årets låt er litt i samme genre som fjorårets låt. En rolig ballade, med en tekst som er ment å berøre. 

Denne treffer meg. Sangen tar opp et tema som har opptatt meg i det siste. For å vite hvor vi er, og er på vei, så må vi vite hvor vi kommer fra. Hvor er min komfortsone. Jeg skrev et blogginnlegg om temaet for et par, tre uker siden: SÅ TØFF ATTE 

Låta er av det nesten litt meditative slaget. Det duver lett avgårde uten å ta av i noen retning. Det kommer litt Disney-aktige korharmonier inn i produksjonen som etterhvert blir sterkere uten å overdøve. Victoria synger slik som veldig mange synger for tida. Masse luft på stemmen og myke uttaler av ord. Nesten slappe, så teksten ikke alltid er like lett å få med seg. 

Låta er overhodet ikke bygget opp etter en tradisjonell pop-låt formen. Det er ikke vers, før-refreng, refreng, vers, før-refreng og refreng før det kommer en bridge og en siste litt nye variant av refrenget. 

Jeg liker dette godt. Det er behagelig å høre på, og jeg kan lett relatere meg til historien som fortelles. En må av og til stoppe opp, trå vannet litt, være i komfortsona en liten stund for å komme seg opp igjen når livet er mer enn en lek, 

Låta er en soleklar kanidat til å gå videre fra semien og til finalen. 

Min vurdering 8/12

Rare, fine greier fra Portugal.

Det er første gang Portugal stiller med en sang på engelsk i Eurovision. For meg funker det helt fint, selv om jeg gjerne ville hørt denne låta på portugisisk også. Sangen er skrevet av han som synger den, og som er forgrunnsfigur med stor hattebrem; Tatanka. Han er sammen med vår egen TIX en av få som står som eneste låtskriver. Det står det respekt av, og jeg synes egenskrevne låter ofte har en egen sjelfullhet som mer konstruerte låter ikke alltid har.

Tatanka har en særegen stemme som jeg tror man enten liker eller misliker. Han blir ikke brukt veldig mye til å synge topline på demo-innspillinger tror jeg. Første gang jeg hørte låta uten å vite hverken land eller artist, trodde jeg det var en kvinne som sang. 

Dette er jo ganske tidløse greier med stort orkester og litt sånn Gary More gitar-solo. Noen vil kanskje si det er gammaldags. Det må de gjerne si. Det gjør for meg ikke en låt hverken bedre eller dårligere. 

Jeg synes dette er deilig å høre på, og det er en koselig historie som fortelles. Den skal forresten være inspirert av en reise Tatanka hadde til Amsterdam. Så kanskje han har gode energier med seg på scena i Rotterdam, ikke langt unna. 

Men den blir litt for stillestående melodisk til å nå helt opp. Det blir litt for forutsigbart. 

Dessverre tror jeg ikke at Portugal passerer gjennom semifinale-nøkkelhullet denne gangen. Så jeg får bare glede meg over at låta finnes, og denne blir fin å ha ute på terrassen i en sen sommerkveld med noe godt i glasset og varmt mørke rundt meg. 

Min vurdering: 7/12

Albania kan overraske oss alle

Start nummer 11 i semifinale 2 er Albania. De stiller på den musikalske catwalken med modell og sanger Anxhela Peristeri Det er en dyster og mørk historie som fortelles. Men det er en mørk og dyster historie som kan bli en stjerne på årets Eurovision-scene i Rotterdam 20.mai. 

Jeg er uhyre svak for Balkan-ballader. Etter en del gjennomarbeiding og endringer fra den albanske finalen før jul har årets bidrag "Karma" blitt en av mine favoritter. For meg handler Eurovision mye om at hvert land skal sende bidrag som representerer smaken, og gjerne noe etnisk, i hjemlandet. Etter å ha feriert i Albania så kan jeg skrive under på at dette er albansk og i ekte utgave. 

Anxhela er blant de artistene som har kjempet seg til en plass på scenen i Rotterdam via en nasjonal finale. Vi vet derfor veldig godt hva hun er god for. Hun har bakgrunn som modell, og det er klart at det ikke burde ha noen som helst betydning i en sang-konkurranse. Men vi vet at hun kan å føre seg på en scene. 

Med et majestetisk og stort scene-nummer så kan denne låta bli til den virkelig store Eurovision-låta i år. Låta som får fram gåsehuden og den stemningen som bare Eurovision kan skape. Dersom de lykkes med det, så tror jeg ikke bare at denne greier finalen. Jeg tror da også at den kan være med å kjempe i toppen. 

Jeg tenker at Anxhela forteller en historie om å forakte seg selv, om å føle at en ikke har strukket til og ikke gjort det rette tingene mot medmenneskene eller mot selve livet. Og at selv ikke Gud kan tilgi henne. Det er mørkt, det er melankolsk, det er mektig, det er vakkert og det kraftig. Heia Albania. 

MIN VURDERING: 10/12