Finland er et av landene i Eurovision som jeg er mest nysgjerrig på. De er på mange måter den rake motsetningen av for eksempel Sverige. Finland har evnen til å være kompromissløse i sine valg av låter. Jeg tror aldri i livet at Sverige hadde sendt en låt som "Hard rock hallelulujah" eller artister som Lordi. Med masker og hard-rock. De hadde heller neppe noen gang sendt en så rolig, nedpå sang som "När jag blundar" med Pernilla Karlsson i 2012. Da går det som ofte går når man tar risken på ytterlighetene. Det går topp eller bunn. Lordi vant i 2006, mens Pernilla Karlsson røk ut i semien i 2012. Hva skjer i år?
Dette er i utgangspunktet ikke min musikk. Men jeg skipper aldri låter når jeg har Eurovision-spillelista på anlegget eller i air-podsa mine. Har de fått plass i Eurovision, så skylder jeg dem å gi dem alle en sjanse. På denne måten har Eurovision ofte åpnet nye musikalske landskaper for meg. Det kan være musikk fra land jeg normalt ikke hørt musikk fra, det kan være enkeltartister jeg får et forhold til, eller det kan være genre. Men dessverre greier ikke Finland helt å vekke min nysgjerrighet i år, til tross for at jeg har hørt denne låta like mye som de fleste andre i årets Eurovision.
Jeg har funnet ut at det som ikke får det til å funke helt hos meg er at de på meg virker like søte som tøffe. Det er langefinger i trynet, det er tekst om den mørke siden, om det mørke paradiset, det er tøffe poseringer på bildet, intense blikk, plaster på fingrene. Altså det blir for meg en gjeng søte skolegutter som så gjerne vil være tøffe. Uten helt å være så tøffe. Så er jeg fullstendig klar over at dette kan være mine projeksjoner, og det er fullt mulig helt feil. Det virker bare litt påtatt.
Så skjønner jeg at det kan virke urettferdig. For hvilke låter, hvilke positurer, hvilke imagaer og hvilke sceneshow i Eurovision er det som ikke har et element av noe påtatt. Men slik er det i en musikk-konkurranse. Det er ikke alltid fair. Det noen "kommer unna" med funker ikke for andre. Dette funker ikke helt for meg. Der Italias Måneskin for meg framstår originale, autentiske og faktisk veldig "tøffe" med en attitude som henger sammen med låta, så blir Finland mer søte.
Det er rart hvordan slike opptredener virker ulikt på oss. Jeg har foreløpig ikke et sterkt forhold til hva Italia sin låt handler om, men jeg vet i alle fall at jeg etter mange gjennomlesinger av teksten på "Dark Side" ennå ikke skjønner noe om hva den vil formidle. Det er kanskje noe med å føle seg fanget av møret av noe slag? Noe om å ville komme seg fri fra det, eller noe? Jeg vet faktisk ikke. Og det plager meg å sitte med følelsen av å være helt på jordet.
Nå er det en stor risiko for at jeg framstår som en gammal tulling som ikke skjønner greia. Det er i så fall helt greit, for i møte med denne låta er jeg kanskje nettopp det. For jeg ser jo at det er mange andre som blir veldig revet med av denne og er glad i den. Det ville jo være rart hvis det ikke var det. Da hadde den neppe kommet til Eurovision. Men det er min blogg, og jeg må ta utgangspunkt i min opplevelse. Så kan andre lage sine vurderinger, noe jeg håper de gjør
Når alt dette rare anmelderiet som er en blanding av selvransakelse og musikk-vurdering er sagt, så vil jeg legge til at jeg synes refrenget er fengende. Det er energisk og med et hook som er lett å bite på, og bli med i. Så det er virkelig ikke dårlig dette her i mine ører.
Jeg er helt trygg på at denne kommer seg trygt videre fra semifinalen til finalen, i en ikke så altfor sterk semifinale. Men den skal kanskje være glad for at den ikke møter Italia til duell om den finaleplassen.
MIN VURDERING: 5/12
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar