Ja, jeg digger Anne Gunn Halvorsen i Dagbladet.
Hun har forstått poenget og verdien av Melodi Grand Prix, og Eurovision Song Contest slik det har utviklet seg til å bli.
I sin
kommentar etter sendinga i går synes hun nok en gang treffer spikeren godt på hodet,
og viser tydelig forskjellen på programmer som Idol, X-faktor og Norske Talenter og MGP.
Idol, X-faktor og Norske Talenter er alle viktige som arenaer hvor folk kan komme inn fra intet, og så gradvis få seg litt erfaring.
Programmene har på sitt beste vært en stor berikelse av norsk pop og underholdningsbransje.
Mens MGP ser ut til å være en arena for både godt etablerte artister som har slått gjennom, eller artister med solid erfaring, men som bare ikke har blitt oppdaget helt ennå. I alle fall ikke her i Norge.
Slik tilfellet er med Stella. Hun har tonnevis med erfaringer, gode og dårlige, hun har stått på store scener og laget musikk som har vist seg å ha livets rett på ulike arenaer.
Nå har hun laget en enkel, genial poplåt til MGP og blir vår kjæledegge.
Men hun har også med seg all sin tyngde med politiske låter om Kenya, hip-hop, rapp også videre. Jeg tror at erfaringer både på godt og vondt utvikler oss som mennesker, og jeg tror tyngden i bakgrunnen hennes gjør henne ennå bedre skikket til å representere Norge i Düsseldorf 2010.
Melodi Grand Prix er ikke for amatører, men for folk som Stella Mwangi.
