Hvert år siden 1956 har Europa hvert år feiret Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix som vi elsker å kalle det. Melodi Grand Prix er strengt tatt navnet på den tittelen du får etter å ha vunnet, mens Eurovision Song Contest er navnet på konkurransen. I dag er ESC verdens største musikkonkurranse og verdens mest sette TV-program. Kan vi få 55 nye år med dette sirkuset?
I perioder har de norske finalene vært tettere befolket med kjente artister enn andre. Dette har nok gjort at interessen for ESC og MGP her hjemme også har variert. Et høydepunkt når det gjelder interesse var nok på 80 tallet og nå de siste årene. Jeg husker hvordan jeg satt hjemme i Hunndalen i 1982 og hørte Ukeslutt på NRK. Nesten hele sendinga, med Per Ståle Lønning som programleder, var viet den norske finalen som skulle sendes samme kveld. Det var året da Jahn Teigen deltok med Adieu. Det var mange interessante poenger for mediene med denne sangen. Norges hotteste pop-par, til alle tider, skulle opptre med en duett. Det ville vel være som om Morten Harket og Marit Larsen skulle gjøre en duett i 2012, og at det begynte å gå rykter om at de nå kanskje også var kjærester.
Et annet morsomt poeng for pressen var den britiske professoren Renè James Herail var hentet inn fra et Universitet i Storbritannia fordi han hadde teorier om hvordan en vinner i ESC skulle være. Ved hjelp av computere regnet han seg fram til toneganger og lignende for å skreddersy "Adieu" til å vinne. Renè James Herail var også kunstner og forfatter og gikk rundt med gummistøvler på TV for å forklare hvorfor "Adieu" var en slik mulig internasjonal vinner.
Jeg kunne nevne andre historier fra den norske Grand Prix historien som har bitt seg fast i bevisstheten, jeg kunne også nevne internasjonale morsomme anekdoter. Det er jo nettopp alt som skjer i MGP og ESC av merkelige, men også flotte ting, som gjør at dette programmet fascinerer meg.
Uansett hvor strømlinjeformet og moderne ESC framstår dukker det opp de merkeligste ting på TV-skjermen i fullt alvor. Og slike merkelige innslag har det vært i 56 år.
Det jeg har på hjertet i dette innlegget er noen tanker om hvor lenge vi kan regne med å få beholde dette programmet på Europeiske TV-skjermer. Hvorfor tenker jeg i det hele tatt tanken?
Ganske enkelt fordi jeg ser noen mørke skyer i horisonten:
- Det er blitt et gedigent arrangement som koster mye å arrangere
- Folk har ikke det samme forhold til TV-sendinger som før
- Låtene fra ESC blir ikke lenger nødvendigvis store hits, utenfor konkurransen
Det har skjedd før i historien av et vinnerland har sagt i fra seg ansvaret med neste års finale, men det er overhodet ikke vanlig. Med en usikker og skral økonomi rundt om i Europa kan diskusjonen om hvorvidt dette programmet er verdt pengene dukke opp allerede neste år, dersom et fattig land skulle vinne. Det er ikke sikkert at noen av de andre deltakerlandene da vil stå i kø for å arrangere, og da kan en livsfarlig diskusjon om ESCs berettigelse dukke opp. Da kan også det synkende seertallet bli et arguement noen vil trekke fram. 138 millioner så Alexander Rybak vinne i Moskva, 108 millioner så Lena vinne i Oslo.
Selv tror jeg at dersom et lite, tidligere Østblokkland vinner så kan nok Russland stå klar til å ta over. Mye tyder på at de elsker å vise seg fram for hele Europa gjennom et slik program. Men sikker kan vi ikke være.
Jeg mener at EBU burde gå sammen om å finne en annen måte å finansiere finalene på. Alle deltakerlandene burde være med å spleise på deler av arrangementet, slik at det å vinne oppleves som noe som virkelig belønnes. Da vil det meste av regningen være betalt på forhånd gjennom spleiselaget, men vinnerlandet kan kose seg med den prestisjen og reklameeffekten et slikt program gir.
Jeg tror at det vil bli med bedre låter, og større artister dersom alle land virkelig går inn for å ønske å vinne. Et slik engasjement vil bli større dersom de ulike landene slipper å tenke på regningen for å arrangere en finale allerede i det de melder seg på. Bare tenk deg debatten i rike Norge om Stella skulle vinne igjen? Jeg er helt sikker på at avisenes nettfora da vil bli tapetsert med innlegg fra sportsinteresserte som frykter at de skal miste bildene fra fotball EM på norske skjermer, til fordel for paljetter og rariteter fra ESC. Men dersom vi slapp å tenke på at NRK alene må ut med 250 millioner kroner for å arrangere ESC 2012 kunne vi konsentrere oss mer om å glede oss over Stellas gode odds, at hun ligger Topp 5 på de fleste meningsmålinger og at hun er en reell vinnerkandidat.
Med et spleiselag vil det også være gøy om Malta eller Moldova vinner. Vi slipper å bekymre oss for at de ikke evner å arrangere en finale.
For å bevare interessen er det også viktig å beholde ordningen med at de fem store får bli direktekvalifisert. De mest folkerike, og tradisjonsrike landene i ESC som Italia, Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Spania slipper å kvalifisere seg gjennom en semifinale, fordi de betaler det meste av gildet, og fordi deres deltakelse sikrer et større seertall. Kanskje burde Russland også innlemmes blant de store, slik at de blir seks.
Sannheten er at uten Øst Europa ville seertallene vært katastrofalt lave, og debatten om ESCs berettigelse ville vært mye mer levende. Som fan er jeg derfor utrolig takknemlig for deres inntreden i sirkusmanesjen.
Så, hva er konklusjonen. Blir det 55 nye år med paljetter, modulasjoner, svensk-norsk krangel, skuffelser, tårer og jubel? Tja, kanskje? ESC har vist en fantastisk evne til fornyelse. Fra en trang, liten fagjury til telefonstemmer. Fra et lite, eksklusivt publikum til full folkefest. Og fra en liten intern vest europeisk hendelse til en internasjonal begivenhet som binder øst og vest sammen.
Fortsetter EBU fornyelsen under sin norske sjef Jon Ola Sand er det håp. Spleisefinansiering av finalen vil være en slik fornyelse. Mer satsing på tilretteleggelse for seerdeltakelse via nett er en annen.
Det er også viktig at NRK og de andre EBU-landene fortsetter å øke prestisjen for å få med gode norske låtskrivere og artister. Da er det også viktig at vinnerlåtene spilles på radiostasjonene til de som arrangerer finalen. Det er for eksmpel en gåte at NRKP1 ikke har "Haba Haba" på spillelisten sin. Det er med på å underminere MGP og ESC som et prestisjeprogram som har evne til å skape hitlåter.
Det gir stor prestisje for EBU å arrangere ESC. Det tror jeg er med på å sikre programmet levetid i enn å lang tid. Det er en fest også for journalister, TV-folk, musikere og andre. Bare det at TV-folk liker å få jobbe med dette sammen med kolleger fra resten av Europa er med på å sikre videre liv. Dette er så moro, for så mange at det vil falle de fleste tungt for brystet å legge det ned.
Jeg er i alle fall derfor trygg på at vi har minst ti år foran oss med både MGP og ESC. Jeg håper på enda flere år, men tror vi får ta et tiår om gangen.
Og neste år skal vi kanskje til Oslo igjen? Norge er en favorittene til å vinne, også i år. Så hold dere fast NRK!
