Det er litt av en jobb å forstå hele historien som Gjon formidler i låta som er nest sist ut i semifinale to. Det blir som å sette seg inn i en tekst av Bob Dylan. Du kan nesten ikke lese eller forstå teksten ord for ord. Det er et dikt. Poesi. Ikke en rettlinjet historie. Eller en vers refreng låt. Slik ser jeg det i alle fall.
De som tvilholder på at Eurovision kun skal være paljetter, glitter og party sliter kanskje med denne. Jeg har aldri vært blant dem. Selvsagt skal det være det også. Men for meg er Eurovision underholdning, fellesskap og musikk. Underholdning handler om å vekke alle slags følelser. Det kan være irritasjon, glede, melankoli eller velvære.
Denne låta vekker hos meg en blanding av velvære og melankoli. Siden teksten er på fransk, og jeg må lese den engelske oversettelsen for å få kontakt med den, så er dette først og fremst en melodi for meg. Men en melodi hvor teksten og stemningen i teksten formidles med Gjons varme, myke stemme.
Dette er mye av essensen av Eurovision for meg. Jeg vet at jeg kommer til å få gåsehud. Kanskje jeg til og med blir rørt. Det skal mye til for at dette ramler sammen scenisk. Selv om jeg har sett Gjon bli litt shaky i stemmen når han blir nervøs. Jeg regner likevel med at prøvetiden gir han den tryggheten han trenger.
Innledningen av låten minner om musikk som brukes i krim-noir filmer av typen "Broen". Det er en hedersbetegnelse. Men tilhører for meg kanskje enda mer den melankolske høsten enn våren.
Dette er et etter min mening en av låtene som kan vinne årets Eurovision. Det er i alle fall ingen grunn til å diskutere om denne kommer til finalen. Men jeg er usikker på om den til slutt vinner. Min magefølelse er at folk ikke vil ha en ballade i år igjen. Jeg tror vi vil ut av pandemien med et pyrosmell og et danse-move. Ikke med en tåre og gåsehud.
MIN VURDERING 12/12
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar