Dette er Georgias bidrag til årets konkurranse, med start nummer 10 i andre semi.
Sol jeg fil føle deg. Vind jeg vil se deg. Havet, jeg vil se deg. Fjellet jeg vil være med deg. Min kjære jeg vil være med deg
Altså, seriøst! Det får være grenser for hvor lat du kan være som tekstforfatter, men likevel ha ambisjoner om å komme til finalen i verden største musikkonkurranse.
Det er jo ingen ting som jeg som lytter får lov å tolke inn i dette. Det er bare så rett fram som en andreklassing på skolen hadde fått til. Men da ville det vært sjarmerende. I MGP junior kan det være at dette hadde passert.
Når det i tillegg ikke er en tydelig nok melodi, men noe litt småsvulstige harper og syntetiske trommer, så blir det ikke mye igjen.
Men, det er jo litt moro at han er arkitekt da. De har ikke for vane å omfavne Eurovision.
Denne låta har like stor sjanse for finaleplass som jeg har for å bli profesjonell basetballspiller.
Nå kan det hende at min Eurovision radar trenger litt smørespray, pussefille og litt justering, for Serbia med Locco Locco har gådt under min radar hittil. Og det er det jo ingen grunn til. Sanja Vucic som utgjør en tredjedel av gruppa Locco Locco deltok for Serbia i Eurovision også i 2016, og oppnådde da en flott 15.plass med låta "Shelter", som for øvrig var en av mine favoritter det året.
Beograd er en pulserende og spennende by. Med denne låta på serbisk er jeg tilbake i gatene i Beograd. Dette pulserer veldig tøft, har et gjennomført rytmisk driv uten at det blir monotont. Melodisk skorter det kanskje litt her og der, for jeg er ikke helt sikker på om låta består kassegitar-testen med glans; altså testen der låta framføres uten alt det stashet som kan legges på i produksjonen, og hvor låta fortsatt holder mål. For meg er det sånn at det kan være så rytmisk og drivende som det vil, men uten en melodi i bunn blir det litt bløtkake uten kakebunn.
Men i denne låta har de en av årets frekkeste og kjappeste modulasjonene, de har dansen, de har det etniske, de har lekenheten, de har stemmene og de har rytmikken. Hadde melodien vært hakket mer spennende kunne dette gått helt til toppen for min del. Den har noen takter som får tankene mine over på fenomenet Makarena, men i en betydelig oppgradert versjon.
Så, etter å ha lyttet ordentlig til denne, så må jeg justere min rekkefølge inne på My Eurovision scoreboard også
Jeg er veldig trygg på at denne blir å finne i finalen. I 2016 kom Serbia seg til finalen med et nødskrik. I år tror jeg ikke de trenger å skrike så mye for å komme seg til finalen. Det holder lenge å smile, danse, telle litt og ha morsomme farger i håret og ei krølltang i bagasjen.
Denne trenger jeg som et lyspunkt etter Corona-helvetet.
Vi er snart halvveis i andre semi. Her på start nummer åtte, finner vi Island. Island stiller med den samme gjengen som i fjor. Lange, tynne, korte, briller, ikke briller, men alle i Karantene-klær. Det er samme gjeng som vi ble kjent med i fjor. Dadi og Gagnamagnid. I år med en hyllest til den lange kjærligheten.
Hjemme i Hunndalen på 80 og 90 tallet så sang alle i Ten Sing koret "Response". Jeg var ikke noe unntak. Vi hadde selvsagt et band som kompet koret. De som spilte der var de aller kuleste. Det var de som forsto seg på musikk. Når vi dro på turné, leir eller hva det var, så reiste vi med buss. Jeg likte aldri musikken som ble spilt på disse bussturene. Det var sånn musikernes musikk. Det var islandske Mezzoforte, det var Koinonia, det var Al Jarerau.
Av en eller annen grunn får Dadi og Gagndamagnid fram den samme følelsen. Jeg sitter i en altfor trang buss, på en altfor lang tur, med altfor slitsom musikk i de altfor dårlige høyttalerne. Og det som irriterer meg er at alle de "kule" folka. De flinke. De som kan musikk liker denne islandske låta veldig godt. Mens jeg ikke er begeistra. Så dette blir litt som med Ukraina. Sangen får meg til å føle meg dum. For jeg som spiller piano, gitar og av og til snekrer en sang selv burde jo både forstå, og elske dette. Men jeg gjør ikke det.
Det er så gjennom sympatisk det hele. I fjor sang de om å være forelder, og glede seg til livet sammen med barnet sitt og kunne snakke med barnet om alt. I år synger de om å være forelsket i kjæresten sin, langvarig. De står der i hjemmekoselige joggedresser, og gjør dansetrinn som kunne passet på en av disse Ten Sing-leirene jeg var på. Dadi har en fantastisk varm og god stemme. Særlig i år får han vist dypden i stemmen også.
Så hva er det jeg ikke liker? Det er noe med rytmen og melodilinjene som for meg blir for, hva skal jeg si, for sprettent. Dette er elektronisk funk. Kan jeg kalle det det? Akkurat nå skulle jeg jo hatt det kule Ten Sing bandet her til å svare på akkurat det. Og selv om jeg ikke er så opphengt i genre, så kan det være en hjelp i å forstå hvorfor en type musikk sjelden appellerer. Denne låta kjeder meg rett og slett litt.
Men det er jo en veldig fin start med strykerne da.
Så sorry, Sympatiske, snille, dyktige Dadi og co får ikke topp-score fra meg.
Men de sklir nok rett inn i finalen med denne låta.
Chisnau er en fascinerende by. Det er, for de som ikke vet det, hovedstaden i Moldova. En sliten, men også pulserende hovedstad med gode muligheter for det gode liv med god vin og god mat. Her er et bilde fra da jeg var i Moldova høsten 2019.
I Moldova finnes verdens største underjordiske vinkjeller. En hel liten by under bakken med veier og veiskilt til grotter med ulike drue og vintyper. Moldova har vært Russlands spisskammers. Det ble produsert vin, grønnsaker og mye annet i Moldova som russerne fikk glede av.
Så selv om det kan være politisk betent, er båndene tette mellom de to folkene.
Årets moldovske låt er for eksempel skrevet av blant andre Philip Krikorov. Som i tillegg til å ha deltatt for Russland i Eurovision i 1995, også er hedret med den russiske æresmedaljen av Vladimir Putin i 2017. Krikorov er en kontroversiell fyr. Seneste på grunn av hans støtte til den russiske invasjonen av krim-halvøya .
Natalia Gordienko er en kjent skikkelse fra nettopp Chisnau. Hun har fått en kunstpris i Hviterussland, og har fått priser også i hjemlandet sitt. Dette er altså en artist med fotfeste i hele regionen.
Låta "Sugar" er en lettbent kjærlighetslåt med erotiske over og undertoner. Det koker litt ned til hvordan du stiller deg til sokker i sandaler. Estetikken her er er veldig moldovsk. Du skal ikke vandre mye rundt i Chisnau for å se hvor fargerike folka er i klesveien. Og kakene på kaféene da. De er jo selvlysende! Hotellrommene i Chisnau lukter utrolig mye av parfyme. Av den typen som brukes til å parfymere toaletter med. Du vet, den derre Glade-sprayen. Når jeg ser videoen til denne låta er det som om jeg kjenner lukta av Chisnau.
På mange måter er derfor denne låta så veldig Moldovsk for meg. Jeg mener jo at Eurovision er på sitt beste når låtene representerer smaken i hjemlandet sitt. Slik jeg kjenner Moldova etter å ha vært der to ganger, så stemmer dette hundre prosent i tilfellet med denne låta.
At den har en kontroversiell låtskriver med sterke bånd til både finans, politikk og kultur er også slik det på en måte skal være. Vi skal vel være ærlige å si at ikke alt er like demokratisk og gjennomsiktig i denne regioenen. Det handler mye om å kjenne de rette personene for å komme seg opp og fram.
Låta som sådan gjør meg i grunnen glad. Det er lekent, det er morsomt og det er utrolig fengende. Disse balkan-blåserne i refrenget gir den det etniske løftet den trenger.
Denne kommer ikke til å redde verden. Den kommer ikke til å utgjøre en forskjell på noen som helst måte. Annet enn at kanskje et par stykker til velger å ta en helgetur til Chisnau enn en annen europeisk hovedstad. Og som et av Europas aller fattigste land så trenger landet hver turist de kan få. Uansett hva vi måtte mene om skumle russiske låtskrivere med altfor langt hår og altfor tunge og dyre ringer.
Jeg tror denne går til finale, og kan overraske på scenen i finalen.
Polen stiller i år med en slags Lotto-vert i Eurovision. Det blir litt som om Reidar Buskenes skulle delta. Men han triller ikke bare lykkehjul på polsk TV. Han var programleder for Junior Eurovision i 2020, og han har deltatt i musikkprogrammet "The Voice of Poland". Så vi snakker om en kjendis her. Låta handler om å, som vi sa i Hunndalen da jeg vokste opp: "Å itte gi seg på tørre møkka". Altså å holde på, storme videre selv når livet går deg i mot og tilbyr kun motvind.
Dette er for meg litt sånn musikk som ble gitt ut på kassetter fra Storbritannia på 80 og 90 tallet. Et lydbilde som kan minne litt om for eksempel Human League. Slik lettbent syntpop-rock må for meg være enten ekstremt velprodusert, eller ha et definerende catchy refreng.
Her synes jeg er hverken det ene eller det andre. Så derfor ender ikke dette opp i Topp Ti hos meg. Likevel, så er jeg jo min musikk delvis formet av disse kassettene på 80 og 90 tallet, som jeg spilte i kassettspilleren på Opel Kadetten min. Jeg skal ikke kimse av det. Det er gode minner det.
Men totalt sett så synes jeg at artisten framstår veldig vanlig. Låta er veldig vanlig. Klærne er veldig vanlige. Budskapet er veldig vanlig. Og, det er jo litt i tiden å være "vanlige folk" for tida. Så kanskje dette er så uvanlig vanlig at det slår an? Men jeg må bare få legge til at jeg syne TIX har kulere solbriller altså.
Jeg tror kanskje ikke det, men jeg har tatt spektakulært feil før, og kommer til å gjøre det igjen. Likevel tipper jeg at denne låta fra Polen ender i semien i år.
Start nummer fem i årets andre semifinale kommer fra Østerrike. Det er mye engler og demoner i årets konkurranse. De to nabolandene Slovenia og Østerrike stiller for eksempel begge med låter som heter "Amen". Det blir for meg, som det ofte også blir i kirka, litt stillestående og småkjedelig. Men likevel litt fint.
Faren til Vincent Bueno spilte i rockeband. Det inspirerte guttungen Vincent som 11 åring til å lære seg å spille piano. Siden ble det mer og mer musikk og sang. st
Denne låta er ganske minimalistisk i formen. Det er såvidt pianoet slår noen akkorder og en bass og en gitar gir noen anslag i verset. Før refrenget kommer og det bygges på med strykere og en rytme med stortromme, tamburin og gitar som får meg til å tenke litt å Beatles og flørtingen med Harry Krishna - religionen. Det er nærmest en insisterende marsjtakt som gjør låta en del annerledes enn mange av de andre.
Nok en gang fortelles en historie om et brutt forhold, og at det er som å dø. Mens det for den andre bare er enda en begravelse.
Mot slutten dras det på mot noe som nærmer seg gospel, i alle fall i litt sånn skandinavisk ten sing forstand.
Likevel etterlater låta meg ikke så mye fullere av hverken nåde, glede, sinne, eller noen som helst annen følelse. Jeg registrerer den, og tar meg selv i å synge bittelitt med her og der. Uten at det egentlig endrer hovedinntrykket.
Denne er så absolutt på vippen med tanke på finaleplass. Jeg tipper denne såvidt utenfor målstreken.
Hvorfor sitter vi her. År etter år og hører på sanger fra mer eller mindre spennende artister og låtskrivere. Hva er det som driver oss Eurovision-entusiaster? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, og svaret er enkelt. Jeg jakter på stemningen som Eurovision ga meg fra da jeg var barn. Disse melodilinjene som var som et lydspor til våren. Melodilinjer som er annerledes enn mye annet jeg hører på radio. Det er de jeg søker etter, lenger etter og finner. Hellas har mye av det jeg leter etter. Derfor liker jeg dette ujålete spjåket.
Stefania er ung. Så ung at hun har et u-ironisk forhold til å kalle seg YouTuber. Hun deltok i Junior Eurovision i 2016 og kom på åttende plass. Hun er visst både YouTuber, skuespiller og artist. Så er låta omtrent slik jeg forventer fra en YouTuber. Dette er ikke en låt som kommer fra bunnen av whiskeyflaska på en irsk pub.
Dette kommer Eurovision-laboratoriet. Men laborantene har her greid å finne noen melodiske vendinger som løfter dette utover det sjel-løse. For meg er det noe ærlig over dette. Låta later ikke som den er noe annet enn det den er. En lett, stemningsfull dansbar pop-låt. Og det funker for meg. Dette er noe av det jeg søker i Eurovision, og ikke finner så mange andre steder.
Jeg har kikket gjennom teksten, uten at jeg føler behov for å resitere fra, eller ta med meg visdoms-sitater fra den gjennom livet mitt. Den funker. Den gir et greid fonetisk følge til melodien som river meg med. Den får meg til å glede meg til å sitte med vinglasset mitt i sofaen under finalen i Mai og være glad for at vi feirer Eurovision igjen, og går mot mer normale tider.
Da har både Stefania og låta gjort jobben sin som jeg forventer.
Stefanie er halt gresk og halvt nederlandsk, så hun vil nok greie å forklare hvordan hun vil ha sceneshowet når den tid kommer. Og det er jeg spent på. Det er jo ikke lov med vann på scenen.
Jeg regner denne som en auto-pass låt, som kommer seg videre til finalen.
Benny Christo er tilbake i Euorovision-manesjen etter at han er blant de som ikke fikk vise nummeret sitt i fjor. I år er denne mega-stjernen i sitt hjemland tilbake, og det skal en ulykke til for at han ikke får framført låta i år. "Omaga" er en omskriving av "Oh my God". Det er så mye her jeg skulle ønske jeg kunne like.
Praha er et av mine favoritt-reisemål. Å rusle rundt i den gyldne by og ta en øl på "den gyldne hane", eller ta trikken ut av turist-strøket til en ølhall og sette seg der i en røykfylt kjeller og ta en pils ved et langbord. Så kanskje på kvelden å ta en fine-dining opplevelse på "La Degustion Boheme Bourgeoise"?
Nå drømmer jeg meg helt bort til Praha her, mens jeg altså skulle skrive litt om årets Eurovision-låt. Ben Christo kan lett fylle en arena med 15000 tilskuere på konsertene sine. Han har en sterk karisma, og en leken holdning også i denne låta og musikkvideoen. Ting jeg normalt liker. Så jeg liker landet, og jeg liker normalt stilen på låta.
Men det er akkurat som om denne låta har to pilarer som ikke holder låta helt oppe. Jo, de har en idé til beat og track. Så har de en tekstidé. Men det er akkurat som om idéene ikke har fått nok spenst eller energi i skapelsen. Det gjør at låta virker litt flat og udynamisk. Dette til tross for Benny selv ser ut til å ha energi og humør så det holder.
Men, det skal sies at den står litt ut blant mange andre bidrag i år. Det kryr ikke av mannlige artister med en energisk framføring i årets Eurovision. Det blir for meg en slags battle mellom tyske Jendrik og tsjekkiske Benny Christo. Et sentral europeisk glad-oppgjør. Benny Christo i sin fargerike boksering, og Jendrik med sitt glad-voldelige renseri.
Jeg merker jo selv at dette ikke blir en anmeldelse som ikke handler om låta, eller noen veldig god begrunnelse for hvorfor dette ikke treffer meg. Men slike vurderinger skriver Dagbladets Anders Grønneberg rett som det er, så da kan vel en Eurovision-entusiast uten musikk-bakgrunn som meg gjøre det også.
Så jeg kapitulerer og går rett til tipset. Noen låter må ryke i semien. Jeg har sterkt på følelsen at dette er en av disse.
Estland har det vanskelige utgangspunktet som start nummer to i andre semifinale. Uku Seviste heter artisten som både har skrevet og framført låta "The Lucky One". Uku er et mulitialent som skriver musikk, han produserer musikk, han synger sanger og han er pianist. Kanskje hadde det akkurat denne gangen vært lurt å ta med noen flere på låtskriverlaget.
Denne låta for meg dessverre til å tenke på en sketsj fra NRK Underholdning med Live Nelvik. Om utfordringen med å være ei grå mus. Se videoen rett under her:
Uku starter langsomt med prosessert stemme, et uengasjerende lydbilde og en litt såpeaktig melodilinje som er umulig å få taket på. Så bygger det seg forsåvidt opp mot slutten, mot et eller annet. Som egentlig ikke kommer. Vi venter jo på at koret til John Lundvik i 2019 skal komme å redde ham, siden melodien med ekstrem velvilje kan sies å minne litt om Sveriges Eurovision låt. Og det skriver jeg for å ha noe som kan være litt positivt.
Ikke virker det som han har så mye på hjertet her heller.
Så ble han kåret til Estlands mest sexy mann i bladet Kroonika. Det gjelder å ta med seg det en kan få. Finnes det rettferdighet så tar ikke denne låta opp plass i finalen på bekostning av noen av konkurrentene i semifinalen. Den skal få to, for den er ikke direkte irriterende å høre på. Den plager meg jo ikke. Det er bare......lissom.......ingenting. Det blir som waldorfsalat på koldtbordet. Den plager meg ikke, men det er ikke noe godt heller.
Vi har kommet til andre semifinale i årets Eurovision. Show-starteren her er San Marino med artisten Senhit. Senhit er født i Italia med røtter fra Eritrea og er kjent for å blande italiensk uttrykk og europeisk eltkronisk dance med sine eritreiske musikalske røtter. Det er da virkelig tydelig i låta "Adrenalina", som også har betydelig svenske-hjelp med på laget.
Eritrea er et nordafrikansk land med sterke bånd til Midt Østen. Det hører vi denne låta med orientalsk musikalsk fundament. Litt i motsetning til Azerbaijans låt med Efendi er her det etniske bedre integrert. Så er dette djevelske godt produsert.
Det underliggende rytmedrivet trøkker låta framover og hvert element glir over i det andre uten kunstige stopper. Til og med rap-partiet glir greit inn i låta her.
Senhit har reist rundt i Europa som danser for en del år siden. Jeg tror det vil komme tydelig fram på scena. Spørsmålet er jo bare om hun greier å framføre låta med like mye adrenalin og energi, samtidig som hun også skal hoppe og danse.
Jeg synes dette er tøft, det er fengende og jeg liker uttrykket til Senhit. Hun framstår trygg, solid, morsom og leken. Selve historien i låta har jeg ikke noen sterk mening om. Dette er ikke en tekstdrevet lå, men en rytmedrevet. Så jeg velger å ikke analysere teksten så mye dypere her. Jeg skal nok eventuelt kunne greie å kauke med på ordene "You´re my adrenalin" ved behov. Nå tror jeg ikke at det blir et presserende behov, men jeg føler ikke at sterkt sosialt press på å lære meg og analysere veldig mye mer av teksten her.
Det skal en skikkelig dårlig framføring til for at denne ikke skal greie seg gjennom nåløyet til finalen tror jeg. Så kjør på du Senhit.
I 2009 var jeg på nordiske mediedager i starten av Mai. Der møtte jeg produsent for Dinamo, Odd Arvid Strømstad som fortalte at de allerde hadde booket Telenor Arena for Eurovision i 2010. Så sikre var de på at Rybak kom til å vinne. Så sikker er jeg ikke på at Destiny vinner for Malta i år. Men jeg tror de like gjerne først som sist skal legge planer, og tørrlegge noen skipshaller.
For det første. Ikke kom til meg med den derre at Malta ikke har kapasitet til å arrangere Eurovision. Det har de. De arrangerte Junior Eurovision i 2014. Internasjonalt er det vesentlig mindre enn voksen-Eurovision. Likevel, dette fikser de. De har mange store haller som krever litt ombygging. Og det er en av Europas mest populære turistdestinasjoner. Dette fikser de. Spe på med et par cruise-skip i havnene og overnattings-greiene er i boks.
Det er nemlig ikke usannsynlig at Malta vinner i år. De leder på oddsen. Destiny har vist sine vokale prestasjoner sammen med et klassisk orkester, hun har holdningen, og hun har låta.
Men, okey, la meg fortelle hem hun Destiny er da. Hun er vinner av Junior Eurovision i 2015, året etter at de selv arrangerte det. Hun har også vunnet X-faktor.
Låta "Je me casse" har lånt tematikk og holdning fra Netta i 2018. Så har de lånt idéen med en epic-saks greie fra Moldova. Så har de tatt litt Fuego og mye annet også.
Men det er ikke kopi dette. Dette er the real thing. Selv om jeg reagerer litt på objekt-gjøringen av han mannen i videoen. Hadde dette gått om det var en mann som gjorde dette mot en jente?
Jeg vet ikke. Ikke spiller det noen rolle heller. For dessverre er det fortsatt kvinnene som trenger denne kampen for å få være seg selv, og ikke leve på nåden av en eller annen mann som skal forsørge dem.
Et viktig tema. Men denne dama har eleganse, hun har avslappetheten i kroppen, og er ikke angstbiterske. Hun har stålkontroll, samtidig som det hele virker lekent og lett.
Jeg tenker ikke på at jeg hører en feminist-sang. Borte er tåfislukta, hampen og Chianti-vinene med gitter fra 70 tallet. Her er det moro, lek, clubbing og en rytmisk fest. Melodisk er det et og annet å utsette. Likevel, i årets selskap så holder dette til topp-notering hos meg.
Denne går så klart til finale. Den er en sannsynlig vinner i finalen også.
Nest sist ut i første semi er Ukraina. Det er økt spenning og militær konflikt mellom Russland og Ukraina for tida. Jeg håer at det ikke stopper noen av landene i årets Eurovision. Årets artist heter Go_A og har spesialisert seg på å gjenfortelle tradisjonelle ukrainske historier, med et elekstronisk lydbilde. Det er som en transe-skapende musikk. Det drar deg med inn i et landskap som virker fremmed, mystisk og energisk. Men vil jeg bli med inn hit? Huldra lokker hun også, med lys, vakker stemme. Men det er ingen god idé å bli med henne inn i hula hennes.
Jeg aner ikke helt hva jeg skal skrive om årets låt fra Ukraina. For denne låta får meg til føle meg teit. Det er veldig mange jeg kjenner som elsker denne. Det er vanlige folk, og det er folk som kan mye om musikk. Mens hos meg treffer denne sangen bare ørene, og ørene sitter på hodet. Det når virkelig ikke til hverken hjerte eller mage.
Så dette vekker ingen særskilt følelse hos meg. Fra starten av har jeg bare vært glad når låta er over. De synger om å vekke våren. Om å lage støy. Vokalisten Kateryna benytter en sang teknikk som kalles "white vcoice". Hun åpner på en måte opp hele apparatet sitt, og lar det på en måte komme det som komme skal gjennom halsregionen. Det er akkurat det hun gjør. Det er noe ufiltrert over det hele.
Første gang jeg hørte dette, så var det virkelig bare fælt for meg. Det var nesten så jeg ikke klarte å høre hele. Men jeg er ingen skipper i Eurovision-sammenheng. Er en låt med i ESC så har jeg den på spillelista mi. Det gjelder alle som en. Dette gjør at jeg når Eurovision er her i Mai, så liker jeg på en eller annen måte de aller fleste. Nå begynner jeg å forstå denne litt også.
For ja, det er jo ganske kult. Og virkelig et adelsmerke for Eurovision. Du får ikke dette noe annet sted. Generiske pop-låter uten røtter i hjemlandet har vi jo nok av ellers. Jeg tror ganske sikkert at denne klarer seg greit til finalen. Der tror jeg også den kan komme høyt. Jeg vil ikke bli super-overrasket om den skulle vinne hele greia heller. Fordi den er så spesiell, så kompetent, har så mye gjenklang i Øst-Europa og fordi den definitivt er en snakkis.
Vi nærmer oss faktisk slutten på Semfinale 1 nå. Vi er framme ved start nummer 14, Azerbaijan. De stiller også i år med Efendi, som skulle deltatt i fjor. Låta "Mata Hari" er, såvidt jeg kan forstå, et rent nederlandsk produkt med kun nederlandske låtskrivere. Det oser egentlig låt-skriver camp, eller en eller annen form for konstruert studio-dugnad lang vei. Uten at det er noe galt i det. Men noen ganger kan det bli litt sjelløst.
Når det gjelder denne låta så får jeg følelsen av at låtskriverne har hatt chat-gruppe sammen, så har de sendt hverandre låter som de lar seg inspirere av. Som et slags musikalsk "mood board". Eller kanskje de til og med har møttes i studio.
Så har de bare begynt å sette elementer sammen med tanke på Eurovision, og med tanke på Azerbaijan. Problemet for meg er ikke denne måten å jobbe på. Det er noe flott når kreative mennesker jobber sammen i et studio og får et flott produkt ut av det. Det kan bli veldig mye sjel og tanke bak det. Det vet jeg av erfaring.
Men noen ganger blir det bare konstruert. Det synes jeg det blir her. I motsetning til Ukrainas etniske innslag, som jeg skal bedømme i morgen, så virker det etniske elementet i denne låta litt tegnefilm aktig. Det er sånn musikk Disney kan finne på å legge på når Ben Redik Fy Fasan eller Aladin viser seg med sverdet og turbanen sin. Eller kanskje når prinsessen Efendi skal fly på flygende teppe til Ali Baba.
Det virker på meg som en klisjé-pastisj over orientalsk musikk, slik de KANSKJE tror den er i Azerbaijan.
Teksten er da også en stabel med rim oppå hverandre om Mata Hari, som ved nærmere historiske undersøkelser kanskje ikke var så skummel allikevel.
Nei, selv om dette jo fenger på et visst nivå, så treffer det ikke noe hos meg. Fordi det for meg ikke virker ekte. Likevel er jo dette godt håndverk. Det svinger og det er godt driv i beaten.
Nå kan det godt hende at dette er aldri så autentisk og ekte når det kommer til det faktiske. Men det hjelper ikke på min opplevelse. Nederlandsk orientalisme ble denne gangen litt for rart for meg.
Men jeg kan jo ønske Efendi veldig lykke til på det som blir en hjemmebane for låta i Nederland.
Azerbaijan er et av landene med autopass inn i finalen. Så de greier nok det i år også.
Roxen er en av Romanias mest spilte artister på radio. Hun er i tillegg til. være musiker, som blant annet har samarbeidet med Alexander Rybak på låta "Wonderland" "mamma" til 8 katter. Hun elsker blåmuggost, og musikken hennes kaller hennes team for mystisk, drømmeaktig. Jeg er ikke uenig i det. Også årets låt "Amnesia" er som et godt ullteppe å trekke rundt seg i sofaen. Men, det er et teppe som har noen huller, etter min mening.
Slik jeg tolker teksten så er dette en trøste-sang for alle som sliter. Amnesia er et begrep som betyr å glemme minner, hendelser eller fakta. I mange filmer og serier brukes begrepet også om å glemme sin egen identitet, og om de forvirringer det skaper.
Her i "Amnesia" synger Roxen om å glemme kjærligheten til seg selv.
Når versene starter er dette musikk som er som en bolle med en god, dyp. fyldig curry. Eller som et deilig ullteppe å rulle seg inn i. I starten er dette en låt som får meg til å lytte. Den fanger oppmerksomheten min. Men når refrenget kommer, er det som om det blir huller i ullpleddet. Som i versene er behagelig og soft, blir i refrenget litt rufsete og, for meg, irriterende.
Nå skal vi ikke se bort i fra at det er tilsiktet for å forsterke budskapet, og for å skape en dynamikk. Men for meg blir det i refrenget for repeterende i et litt mer irriterende stemmeleie enn i verset. Roxen har en moderne stemme og stemmebruk. Akkurat slik vi i år for eksempel fikk fra Imerika i MGP med låta "I can´t escape", eller fra Bulgarias Victoria i årets Eurovision. En nesten hviskende, raspende stemmebruk med mye luft, og likevel med trøkk.
Jeg skulle ønske jeg likte denne låta bedre enn jeg gjør. For jeg liker budskapet, og jeg synes låta har gode anslag. Den kommer på et tidspunkt i semifinalen som kler låta godt. Det kan blir godt å lene seg tilbake og få dette teppet og denne curryen etter en del energiske opptredener. Så får jeg leve med at det er noen huller i teppet.
Jeg regner denne som ganske sikker på finaleplass.
Eden Alene er årets representant fra Israel. Hun er født i Jerusalem, med røtter i Etiopia. Hun har vunnet både "XFactor Israel" og "The Rising Star". I sin tid i det israelske forsvaret var hun også hovedsanger i "Israel defence force band". Låta "Set me free" er såvidt jeg vet et hel-israelsk produkt.
I den nasjonale finalen var det kun Eden Alene som deltok, men seerne fikk bestemme hvilken låt hun skulle delta med i Eurovision. Valget falt på "Set me free". Denne har gjennomgått forandring fra den israelske finalen til nå. Jeg synes det har løftet låta. Den har nå fått en tydeligere dynamikk. Hvert element i produksjonen får mer luft rundt seg i starten. Det gjør at de orientalske strykerne, hennes stemme og den lekne bassgangen får lov å etablere seg før refrenget.
Et refreng som dessverre for meg ikke er like sterkt som versene. Det er i versene jeg koser meg over de delikate melodilinjene og lekre detaljer i lydbildet. Når refrenget kommer, mister jeg dessverre mye av interessen litt for fort. Det er for all del ikke dårlig. Men refrenget sparker hverken nok i fra, eller dveler nok. Derfor blir det hverken fugl eller fisk for meg.
Dette er ennå en sang om å "break free". Å komme seg ut av et forhold, og greie seg alene. Hvor er den overdrevne, rosa, hyggelige romansen når vi trenger den? Årets Eurovision ser ut til å være overbefolket over frustrerte ny-single mennesker som forsøker å komme seg ut av "it´s complicated" forhold.
Fra startnummer 9 som er Norge og ned til start nummer 12 som er Israel er det tettpakket med låter som jeg anser som usikre for finaleplass. Selv om Eden Alene har vunnet store konkurranser i hjemlandet, så er jeg ikke overbevist over hennes evner live på scena. Det er det som vil avgjøre om hun såvidt sniker seg over hinderet på vei mot finale, eller om hun river. Det er vanskelig å spå. Men jeg tipper sannsynligvis stang ut.
Jeg synes det er lite som er mer moro enn når kjente, etablerte musikkanter stiller opp i Eurovision. Hooverphonic har siden 1995 forsynt musikkjøpende publikum med trip-hop, elektronisk, symfonisk musikk med elementer av indie-pop. Vokalisten i bandet fra 1997-2008 var Geike Arnaert. Så ble hun byttet ut. I fjor skulle gruppa også representere Belgia, men da med Luca Cruysberghs som vokalist.
Nå er altså gamle-gjengen samlet igjen. På scenen i Rotterdam skal bandet framføre "The Wrong Place". e Jeg er ikke så opptatt av å genre-plassere låten. Men det er musikk jeg kunne hørt dersom det fortsatt var liv i festivalen "Norwegian Wood" som var en festival med mest rock og pop-rock for godt voksne.
Låta nærmer seg innertier for meg. Men den faller mellom litt for mange stoler. Den er ikke svevende og sfærisk nok til å få meg til å lukke øya og bare nyte. Den er heller ikke røff nok i kantene til at jeg får lyst til å bevege på meg. Men den får meg i det minste til å lytte. Og til å ville lytte en og to ganger til. Som en perfekt låt å kjøre bil til.
I dette selskapet Eurovision er så er det befriende med et såpass band-basert lydbilde. Det er tydelige, glidende gitarer her. Det er også en mørk og spennende stemning i det hele.
Jeg synes for min del at det var en fordel for bandet å få inn den originale vokalisten igjen. Disse tre kjenner hverandre så godt, og får en helt annen kjemi seg imellom. Så synes jeg for min del at Geike har mer karakter og integritet i stemmen sin.
Dette er nok ikke innertier for alle Eurovision-fans. Men for meg er det i alle fall nesten.
Vi er inne i en stim av låter i dette midt-partiet av Semifinale 1 hvor det er en rekke usikre låter med tanke på finaleplass. Jeg tror juryene sender denne til finalen, men er mer usikker på folket. Likevel synes jeg den står så ut med sin skikkelighet og sin musikalitet at jeg tipper den såvidt over målstreken til finalen.
Når fjærene fra TIX sin opptreden i Eurovision er børstet av scena er det klart for kroatiske Albina og hennes "Tick-Tock". Kroatia er start nummer ti.
Albina ga ut sin første singel i fjor, men har hele livet likt å opptre. Hun sier selv at hun gjerne vil bli en ny Christina Aguilera. Men jeg tror det bor en liten Billie Eilish inne i henne også. En Billie Eilish på energidrikk. For i scenisk uttrykk er Albina et langt stykke fra Billie Eilish, men i låta er det noen partier i refrenget som har noen rytmiske, vokale støt som minner om den måten Eilish lager låter på.
Men jeg synes Albina har mye mer energi i uttrykket sitt. Det er ikke for mye, det kler henne.
Men, dette er først og fremst Albinas eget uttrykk, og det funker fint for meg dette. Det er bare det at er veldig mange låter jeg rangerer høyere enn denne. Uten at det betyr at jeg synes dette er dårlig. Slett ikke.
Historien i låta er ikke veldig original. Det er enda en låt om et komplisert kjærlighetsforhold, og om å bryte løs fra et forhold som ikke fungerer så veldig godt. Så er det vel en porsjon hevn her også.
Det kunne blitt mer potent det hele. Mer trøkk. Jeg er ikke musikk-utdannet eller musikkanmelder Anders Grønneberg, så jeg har ikke de geniale måtene å forklare musikken på, og hvorfor låter fungerer eller ikke. Jeg er bare en steingammel Eurovison-entusiast.
Selv om jeg rangerer denne litt under midt på treet totalt i år, så betyr ikke det all verden. For det er veldig jevnt i denne store "midt haugen" for min del. Det er ikke kjempeforskjell på min vurdering fra 30.plass og opp til rundt Topp Ti,
Men jeg har faktisk tro på finaleplass. Med et parykk-hårs margin.
Mye fordi dette er en av ganske få artister vi har en live-opptreden å bedømme ut i fra, og hennes opptreden i den nasjonale finalen var ganske så overbevisende synes jeg.
Så, endelig er vi ved startnummer ni i første semi. Der finner vi vårt eget fedreland i rødt hvitt og blått. Mannen som skal ut i kamp for den norske Eurovision-æren er Andreas Haukland. Selv har han svart litt forskjellig på spørsmålet om det er hans karakter "TIX" som skal delta, eller om han deltar som Andreas. Kanskje er det ikke et tydelig skille heller? Det spiller ikke så stor rolle egentlig heller. For om ikke noe helt spesielt skjer så står han på scenen med TIX-pannebånd, solbriller og svær pels. Altså disse "branding" effektene som gjør TIX til TIX. Så jeg velger i resten av dette innlegget til å omtale artisten som "TIX".
RUSSELÅTER.
TIX slo for noen år siden gjennom som produsenter av russelåter med tekster om å bade i fitter og i penger. Tekster som han senere har sagt at han beklager dypt, men som han også er stolt av. Slik er det jo å vokse opp. Det er ikke alt vi gjorde i vår ungdom som vi ville gjort som voksne. Men som vi likevel kan vedstå oss, og samtidig beklage. Jeg har for eksempel vært konferansier under strippeshow i min ungdom. Noe jeg overhodet ikke ville gjort i dag. Men den jobben jeg gjorde, gjorde jeg godt. Og jeg er stolt av selve håndverket. Jeg tolker TIX slik også. Han er stolt av suksessen han fikk med russelåtene, men innser i voksen alder at det kanskje ikke var like stilig alt sammen når det kommer til kvinnesyn. Så jeg tror vi, når det gjelder hans bakgrunn, må anerkjenne at gjort er gjort og spist er spist.
I fjor var han med på Paradise Hotell i 2019.
Da jeg avsluttet videregående var jeg ikke med på russefeiringen. Det var ikke noe for meg. I det hele tatt var ikke party noe jeg hygget meg så mye med da jeg var ung. Jeg ville sitte i en krok å skravle med folk jeg.
Paradise Hotell er også fjernt fra min virkelighet og interessefelt.
TIX kommer på mange måter fra en så annen verden enn meg, at det kan være vanskelig for meg å omfavne hans univers.
POENGET MED EUROVISION
Men jeg synes Eurovision er på sitt aller beste når hvert land sender representanter som representerer musikksmaken i hjemlandet sitt. Uansett hva jeg måtte synes om "Fallen Angel", livsstilen i Paradise Hotell eller partylåtene som TIX representerer så har dette et stort publikum i Norge. Låta vant med klar margin.
I låta "Ut av mørket", som på engelsk har fått tittelen "Fallen Angel", plasserer TIX seg i et helt annet og dypere musikkunivers enn med partylåtene. Hans Eurovision-bidrag er på mange måter siste låt i en triologi som startet med "Jeg vil ikke leve", fortsatte med "1000 tårer" og avsluttes nå med "Ut av mørket"/"Fallen Angel". Det er dette han fortjener å bli bedømt på nå, og ikke sine "ungdomssynder".
Dette er en sang som veldig mange av dagens unge både kan kjenne seg igjen i, og finne trøst i. Kjærkommen trøst etter et helvetes år hvor unge har sittet isolert på rommene sine med fjernundervisning. Russefeiring har blitt avlyst. All forsøk på moro utendørs har blitt møtt med tildels moralistiske fy-rop fra oss godt voksne. Alt på grunn av Covid 19.
TIX er åpen om sin psykiske helse som handler om både mobbing i barndommen, om Tourettes syndrom, og om selvmordstanker. Noe som ledet fram mot "Jeg vil ikke leve". Kanskje er dette et år, hvor effekten av at det er nettopp en frontfigur for mental helse som skal til Eurovision, er viktigere enn selve resultatet til slutt.
I alle fall virker det totalt urimelig at jeg som 54 år gammel, såkalt velfungerende, ikke russe-feirende Ten Sing fyr som ikke ser Paradise Hotell, skal sitte her oppe i Tobias-tårnet og prompe i terrylen-buksa mi ved tastaturet og slakte denne låta. Denne låta er ikke primært for meg, men for veldig mange andre. Også i min alder og eldre. Det har jeg stor respekt for.
Jeg tror det var viktig for MGP at TIX ble med. MGP kan av og til stå i fare for bli som en liten sekt. En sekt der vi i MGP-familien hegner om våre egne artister som gjerne deltar gjentakende ganger, og blir en del av familien, som vi sier det. TIX kommer på mange måter utenfra og gjør ting på en uvant måte. Selv om jeg hadde ønsket en annen vinner, så ser jeg jo hvor mange nye MGP-seere og Eurovision-tilhengere TIX bringer med seg i kraft av å være Norges største pop-stjerne, i toppen av sin karriere.
Slike har dessverre ikke for vane å delta i MGP. Som regel brukes konkurransen til enten å starte en karriere, eller forsøke å restarte den.
Derfor tror jeg TIX sin deltakelse i år er viktig for mange mennesker og for MGP.
LÅTA
Når det gjelder selve låta, så er det i mine ører en erketypisk, litt gammeldags, norsk Grand Prix-låt. Det er jo et paradoks, siden TIX ikke har vært en del av Grand Prix familien før nå. Her er det modulasjoner og kun 36 sekunder fra låta starter til vi får refrenget. Et refreng som har melodiske kvaliteter som gjør at det fester seg, og blir der til evig tid. Ved siden av KEiiNOs "Monument" er dette det refrenget jeg har hatt mest på hjernen siden MGP.
Selv om jeg synes låta er litt gammeldags, så er jo det gammeldagse i vinden nå. Raylee deltok med en 80-talls låt i MGP. Danmark stiller med en 80 talls låt i årets Eurovision. TIX sin ballade har, slik jeg hører det, røtter i ballader fra 90 tallet. Og dette er en ballade som Rune Rudberg kunne stilt med på 90-tallet. Men den er produsert med et helt up to date lydbilde. Både i måten vokalen er produsert på, og i kompet. Det er ganske fengende i andre vers når dette "call and respons"- koret kommer inn, og på en måte svarer på noen strofer i sangen. Den er behagelig produsert og som fløyel i ørene. Ikke mye som skjærer her.
Personlig synes jeg det er synd at sangen ble lagt ned i toneart da den gikk fra norsk til engelsk. I den prosessen ble også noen høye toner droppet i siste refreng. Jeg synes disse var med å gi låta en oppbygging og et høydepunkt som jeg savner i den engelske versjonen.
Men alt i alt er selve låta en god representant for Norge. Mest fordi den representerer den norske musikksmaken akkurat nå, men også fordi det er et musikalsk bidrag vi kan være stolte av. Det er faktisk veldig godt håndverk, uansett hva vi måtte mene om genren. Jeg må også innrømme at låta stadig stiger oppover på mine lister. Den er faktisk, i all sin enkelhet, en låt som vokser i min bevissthet.
Med seg på scenen vil TIX ha fire eller fem syngende demon-dansere som skal gjøre det meste av koringen, sammen med noe som er tillatt innspilt på forhånd. Selvsagt skal han også ha med seg de store englevingene. Prosjektleder Stig Karlsen har lovt mer pyro, og et større show i Rotterdam.
Så gjenstår det å se om det europeiske publikummet greier å se bak pannebåndet, solbrillene, terningen med ettall, pelsen og forstå at dette ikke er tull og tøys. Men tvert i mot en sang og et konsept som kan bringe oss alle, særlig unge som sliter, ut av mørket. Det avhenger nok av hvor dyktig Andreas og hans apparat er til å gjøre seg kjent med ESC-fansen rundt i Europa. Og det begynner å haste litt. Men snart kommer videoen, som han og apparatet hans startet med å spille inn i går.
Jeg tror Norge greier å kvalifisere seg i år, men det blir ikke på walk-over.
På oddsen ligger vi i dag an til å ende på en niendeplass i finalen. Noe som ville være strålende!
Vi er framme ved landet som skal på scena før vår norske Andreas Haukland i Eurovision, nemlig Kypros. Jeg kan jo bare konstatere at kjøret går. Når vi ikke kan reise til Aya Napa for å feste sammen med svenske jenter og gutter med bleika hår (akkurat som om det fristet i utganspunktet)e, så får vi nøye oss med en svensk oppskriftsmessig Eurovision-låt og glamour fra greske Elene Tsagrinou som slo gjennom i "You Got talent Greee" i 2014.
Låta "El Diablo" har du garantert hørt før. For dette finnes faktisk ikke originalt eller spennende synes jeg. For denne låta finnes i seriøst mange varianter. Kypros sitt bidrag i 2018, "Fuego" som ble en kjempehit er en av variantene, og kanskje selve moderskipet. Men jeg kunne nevnt andre også. Likevel skal jeg ikke gjøre det, for i pop-verdenen kan vi ikke kreve at en låt ikke skal ligne på noen andre for å være "godkjent".
Likevel for meg finnes kunst, så finnes det håndverk. Midt i mellom der er det noe vi kan kalle kunsthåndverk. Det er der Kypros sitt bidrag "El Diablo" ramler ned hos meg. Det er svært dyktig gjort. Elena gjør jobben, i alle fall på videoen, med å forføre oss seere på diabolsk vis.
Rundt henne danser svart-sminkede (!!"???!!) dansere, ikke ulikt slik de svarte englene danser rundt neste artist ut på Eurovision, scena. Nemlig får norske Andreas og låta "Fallen Angel".
Så her er det engler og demoner om hverandre. Hvor er eksorsisten? Jeg tror jeg skal skrive en ordentlig eksorsisme låt til neste år.... Hmmmm.....jeg har allerede sceneshowet i hodet. De kan bli begrenset med aldersgrense....
Men alt er jo faktisk dyktig gjort. Det er godt produsert og bassen er så fyldig i lydbildet at du nesten får klubb-følelse med en liten Blue-Tooth høyttaler på skrivebordet. Teksten er, etter min mening, av det konstruerte slaget. Det er nok ikke et veldig viktig budskap Elena vil fram med her, annet enn nok en skildring av en lidenskapelig forelskelse. Hun synger slik nesten alle synger for tida. Nasalt og med "auto-tune" lyd. Det kan være svært irriterende om det ikke er dyktig gjort. Men i denne låta er det for meg akkurat innafor.
Og vet du hva, noen ganger krever jeg ikke mer av en låt enn at den fenger meg. Det gjør denne. Den løfter humøret mitt, jeg får trua på paraplydrinker og hvitvin på ute-kaféen igjen. Låta gir meg trua på andre nytelser også, men de skal jeg la ligge i dette innlegget.
Jeg føler meg helt trygg på finaleplass på årets svenske bidrag fra Kypros.
Lesley Roy som bor delvis i Dublin og delvis i New York er en erfaren artist med flere spennende samarbeider bak seg. I Eurovision har hun start nummer sju med sangen "Pages".
Dette er en av mange sanger som stort sett har stort sett svenske låtskrivere i tillegg til Lesley selv. Uten at dette på noen måte er en Melodifestivalen låt. Jeg finner ikke så mye svenskepreg på denne låta faktisk. Det er mer som en slags type filmmusikk for meg. Musikk som kunne ledsaget en litt far lang dramatisk scene i en film om ei jente som løper fra ulveflokker oppe på fjellet i minutt, etter minutt, etter minutt.
Det er noe med denne låta som for meg gjør at jeg synes den aldri tar slutt. Jeg hører strykerne i bakgrunnen, trommene, og av og til noen gitarer om og og om igjen med den samme intensiteten og den samme rytmen. Jeg synes til og med at det virker som det er samme melodilinjen om og om igjen.
Derfor er det etterlatte inntrykket hos meg litt kjedelig, for å være ærlig. Men den skal ha det at den skiller seg litt ut fra mange andre.
Teksten går også i et så voldsomt kjør at jeg føler også at det er masse ord som stables oppå hverandre i et ganske panisk løp om å rekke i mål innen de tre minuttene er omme. Nå henger forsåvidt både den hektiske melodien og den hektiske teksten sammen med den hektiske framføringen. Så sånn sett er det i alle fall konsekvent.
Men alt i alt er dette mye løping uten å komme noe sted. Litt som å se et menneske løpe fortere og fortere på en tredemølle. Det blir litt kjedelig. Selv om sangen kanskje kunne handle om å løpe på tredemølle.
Mer har jeg egentlig ikke på hjertet om Irland i år.
Jeg er slett ikke sikker på at denne tar seg til finalen. Dessverre.
Hvordan vi snur og vender på det. Uansett hva vi selv synes passer i Eurovision. Og uansett hva vi selv liker, så er Eurovision Song Contest en låtskriver og melodi-konkurranse. Uten en god melodi i bunn så burde det ikke være mulig å komme høyt i konkurransen. Etter min mening er ikke det alltid like tydelig på resultatlista. Men låta som jeg i dag skal presentere, Nord Makedonias "Here I stand"med Vasil er en melodi. Den offisielle videoen er laget med stort orkester, og dirigent med taktstokk. En låt som spilles av musikere av kjøtt og blod. Det er uhyre forfriskende i en jungel av elektroniske rytmer og lyder.
Vasil skulle deltatt i fjor også, og er en av de som får en ny mulighet i år. Vasil er en utdannet sanger fra Milano i Italia, og låta gir han da også gode muligheter for å få vist fram stemmen sin. Teksten på sangen går inn i temaet som går igjen i ganske mange låter i år. En sang om ikke å la seg knekke av hva andre sier til oss. Som barn, eller som voksen.
Nå skal det sies at jeg personlig ikke er så begeistret for musikal-musikk. Jeg liker pop. Jeg liker klassisk. Men når det krysses, slik det ofte gjøres i musikal-genren så blir melodien og uttrykket noen ganger litt utydelig for meg.
Likevel er det slik at det er mye musikal-inspirert musikk som jeg har blitt mer og mer glad i etter å ha hørt på det mer enn en gang. Slik er det nok med årets låt fra Nord Makedonia for meg. Det er i dag dagen er kommet for å vurdere den, men jeg vil ikke se bort fra at jeg liker denne ganske mye bedre om et par uker. Eller kanskje ender den i Topp Ti når jeg får se den live i Rotterdam.
Jeg har så stor respekt for arbeidet og ressursene som er lagt ned for å gjøre dette til et skikkelig og gjennomarbeidet musikalsk verk. Det viktigste er jo likevel at selve melodien og teksten går hjem hos meg, og vekker en følelse. Slik er det dessverre ikke helt akkurat nå. Men som sagt, det kan være den trenger mer tid.
Så akkurat denne gangen må jeg ende opp med en litt feig, foreløpig vurdering. Fordi jeg føler at det er noe som mangler, så tror jeg at det er mange nok andre som føler det samme i møte med denne låta. Derfor tror jeg ikke at denne låta kommer til finale. Dessverre
Montaigne er en 26 år gammel fargerik kunst-pop artist fra Australis. Hun skulle representert Australia i 2020, men det ble jo avlyst. Nå er hun her igjen med låta "Techniocolur". Å se den offisielle videoen til låta gjør meg i grunnen misunnelig. Rett og slett misunnelig.
Låta ble framført første gang på den store LHBT-festivalen "Mardi Gras" i Sydney i månedsskiftet Februar/Mars. Det slående her er alle menneskene. Dette er en av få presentasjonsvideoer i årets Eurovision med stort publikum. Det er så jeg blir misunnelig på hvor langt Australia har kommet i gjenåpningen av samfunnet.
Som alle andre låter i årets Eurovision har også låta "Technicolour" blitt spilt inn i en back-up versjon, som skal brukes dersom hun ikke kan reise til finalen i Rotterdam i Mai for å opptre live. Hun har lovet forandringer i showet dersom hun kommer seg dit, noe som hun selv regner med å få til.
Jeg har begynt å like denne låta bedre og bedre for hver gang jeg hører den. Først slet jeg litt med å forstå budskapet, men jeg tolker dette som en oppfordring til å leve livet vårt så fargerikt vi kan og vil, og også å dyrke det fargerike mangfoldet i et samfunn.
For alle, for eksempel meg, som ikke helt skjønner hva technicolour er, så er det definert som ekstreme klare og tydelige farger.
Låta kan vel best kalles innen indie-genren og dermed ikke lett å plassere, eller forklare for de som ikke hører den. Låta framsto for som litt sånn etno-gnålete i versene, før det kom et slags refreng som jeg kunne forholde meg til. Fortsatt er ikke det hele innertier hos meg, og jeg sliter litt med å skrive noe veldig fornuftig om dette. Kanskje jeg skulle søkt hjelp hos Anders Grønneberg i Dagbladet.
Så jeg nøyer med å skrive av jeg liker dette stadig bedre, men det er et stykke opp til toppen, og at jeg synes Montaigne har en sterk tilstedeværelse, originalt og autentisk uttrykk og sterk stemme.
Jeg anser denne låta som i vippe-posisjon med tanke på finaleplass. Dette er en låt som kan stige på oddsen og i folks bevissthet når den kommer seg opp på scena i Rotterdam.
Fjerde nasjon ut i semifinale 1 er selveste Sverige. Enten vi liker det eller ikke så er Sverige det store lokomotivet i Eurovision-universet. De har de mest omfattende finale-oppleggene nasjonalt. De har kompetansen som gjør at de fyller nøkkelfunksjoner i apparatet rundt Eurovision. Og de har låtskrivere som leverer låter til flest land av alle. Det er derfor alltid spennende hva de kommer med.
Låten framføres av Tusse. En fyr som svenskene har lært å kjenne og bli glad i gjennom det siste året i Idol. Fra å være en ganske uanselig tusseladd har artisten Tusse blitt formet til å være den tydelige profilen han er i dag. Han er høyt elsket av svenskene.
Låta "Voices" kan lett tolkes som en hyllest til black lives matters bevegelsen.
"A million voices voices....
There’s fire in the rain
And I can feel your pain
Painting all the scars in
The colors of change
Don’t let them hold you down
Don’t let them hold you down
Go shooting like a star
The star you are
Can’t stop us now forget the haters
Get up and live and make it matter"
Låta får meg til å tenke på "I feed you my love" som representerte Norge i 2013 og sikret oss en flott fjerde plass. Lydbildet er ganske likt i verset, selv om "I feed you my love" er mer rått og brutalt. Et par melodilinjer ligner en del i refrenget. Men, og dette er et stort men. Det er ikke snakk om plagiat, eller at det ligner så mye at det irriterer. Jeg bare synes det er moro å finne ut hvor låter kan ha hentet insipirasjon fra.
Det er jo ingen hemmelighet at det er en helt vanlig måte å jobbe på i studio å ta utgangspunkt i flere låter en ønsker å inspireres av. Jeg tror ganske sikkert at "I feed you my love" har vært på produsentens "mood board" når denne låta ble skapt.
Men, la meg ikke henge meg for mye opp i dette poenget som bare er ment som en liten observasjon fra meg.
Låta er etter mening et godt pop-håndverk og Tusse leverer dette med identitet og sjarme. Vokalt er det kanskje noe å gå på. Tusse har en type stemme som en enten elsker eller ikke er så begeistret for. På meg er det litt for mye "tungerot-spenning". Det gir en slik stemme som folk ofte bruker når de skal herme etter nord-trøndere.
Refrenget har hjemsøkt meg jevnlig etter den svenske finalen. Det bør jo være et godt tegn. Så klart Sverige skal til finalen også i år, og jeg ønsker lykke til.
Dagens bidrag på bloggen er start nummer tre i første semifinale. Nemlig Russland. Dette landet som på ulike måter gjør mye ut av seg i Eurovision. Noen ganger ved å være "the one to beat", andre ganger ved våre "the one to talk about", eller ved å være "the one to don´t understand". I år er det for meg en variant av "the one to talk about".
Blant Eurovision fans er det ofte en diskusjon om folk noen ganger stemmer mer på en artist, og denne artistens historie enn på låta. Det framstilles på en måte mer edelt å kun stemme på låta.
For meg er det ikke så enkelt. For det er ofte slik at artisten ER selve låta, og låta overhodet ikke er det samme uten den artisten. Ville "Fairytale" vunnet dersom det var Guri Schanke som som sang den? Eller Rune Rudberg. Det får vi selvsagt aldri vite. Men jeg mener at folk stemte fram hele pakka. Med Rybaks vesen, den imponerende dansen og den fengende låta.
Russland stiller i år med Manizha som i tillegg til å være skuespiller, prodsuent, komponist og sanger er både goodwill ambassadør for flyktninger og en viktig stemme for likestilling. Nå er Russland kjent for mye. Mange av oss kjenner nok ikke Russland godt nok til å være skråsikre på hvordan russere tenker. Men for meg er det i alle fall både overraskende og positivt at Russland stemmer fram et slik grepa kvinnfolk, og det på selve kvinnedagen.
I låta synger hun om at kvinner altfor lenge har ventet på noen som skal hjelpe dem. Redde dem. Fortsatt får russiske kvinner på 30 år høre: Hvor er barna dine? Du burde få av deg noen kilo? Et ganske tydelig oppgjør med en macho-kultur i Russland.
Låta som sådan er et interessant stykke musikk. Det framstår for meg både lekent, ganske moderne, men også veldig tradisjonelt, etnisk russisk. Blåserne som gir assosiasjoner til balkan-rock gjør den leken. Rappingen er kanskje ikke den beste jeg har hørt. De etniske partiene med dyp russisk sang er noe av det som løfter denne utover ordinær pop. For det er virkelig en pop-låt også. Ganske fengende, men sikkert uvant for mange.
Manizha har en trygghet og en tilstedeværelse som få andre av årets Eurovision-artister har. Det løfter låta inn i min Topp Ti i alle fall. Og Russland er et av landene som har tilnærmet autopass inn i finalen, uansett hva de stiller med. Men i år synes jeg helt klart at låta fortjener det.
I dag skal jeg ta for meg Slovenias bidrag i årets Eurovision. Ana
Soklic er andre artist ut på årets Eurovision-scene i Rotterdam 18.mai. Der
skal hun synge en sang hvor et stort, usynlig gospelkor gjør en stor del av
jobben.
Låta heter Amen, og Ana Soklic får her vist at hun har fått mye ut av studiene
hos sangpedagogen Natasa Nahtigal. Men kanskje skulle hun spedd på med noen
timer med grunnleggende koreografi? For det er noe med den ekstremt
stillestående og ufrie måten hun står på når hun synger, som gjør at det ikke
kler låta særlig godt. Det mest spektakulære er at hofta beveger seg noen centimeter fra side til side nå og da.
For låta den har i grunnen et forsøk på en mektig
avslutning. Men det ser ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på Ana. Like
lite som det store, usynlige koret gjør det.
Det er lov med noe innspilt vokal i årets Eurovision, men i følge Stig Karlsen
skal all hovedvokal fortsatt være live. Så vi må jo håpe at vi får noen
korister inn på scenen her, som kanskje også har evne til å bevege seg
littegranne i møte med musikken.
I starten av låta synger hun: Hey child, Why ya hiding from the light? Why ya
cowering in fright? Don't tell yourself The heavens cast you out And you've
fallen from grace. You'll get beaten and bruised, You'll be scarred unto your
core, But it's gonna make you who you are. When ya learn to heal, When ya
learn to rise again, You can tell the sun amen. Hallelujah
Det kunne altså vært som en trøstende sang til TIX som står på scenen litt senere i samme semfinale som en "Fallen angel".
Ana har en dyp, kraftig stemme og bærer låta godt sangmessig. Men det er låta her som er problemet. Den er omtrent like melodisk spennende som fargene inne i et hus på 2000-tallet: Altså nyanser i grått og hvitt. Det eneste som skjer av litt spennende melodilinjer er i en "bridge" før det siste refrenget, for å kalle det det.
Likevel, dette blir litt tomt og rart for meg. Sorry. Slovenia. Jeg tror kanskje denne låta kommer til å bli stå like stille som Ana Soklic i semifinalen, uten å rikke seg av flekken mot finalen.
I 39 dager framover skal jeg på bloggen min her ta for meg en og en låt, og gi min vurdering av dem. Jeg kommer til å følge rekkefølgen for hver av semi-finalene, og ende opp da med de fem direkte-kvalifiserte. Første land ut blir derfor Litauen.
Som noen av dere kanskje vet er jeg pappa til seks år gamle Marie. Sammen med henne har vi et litt spesielt forhold til låta som Litauen skulle bli representert med i fjor. Vi har nemlig ledd oss fillete av en papegøye på YouTube som "digger" låta "On Fire" med bandet "The Roop".
Så vi var begge litt spente på om det ble like moro og fengende i år. Vi kan jo ta en kikk på papegøyas react to video av årets låt fra The Roop: "Discoteque".
The Roop er et elektro-rock / indie band fra Vilnius i Liaauen. Hovedpersonen  Vaidotas Valiukevičius er sanger og keyboardist. Men han er ikke bare det, han er også en kunstner på scena som krydrer opptredenen med rare danser og et til tider pussig kroppspråk.
Årets låt "Discoteque" er for meg et morsomt frustrasjonrop fra den innestengte tilværelsen de fleste av oss i Europa har hatt under Corona-pandemien. Vi har vært nødt til å danse alene, hjemme og lage våre egne diskoteker om vi har hatt behov for den type natteliv en kveld på byen kan gi oss.
Nå er det kanskje et spørsmål om det er så mange av de litt yngre Eurovision-seerne som fra før har et forhold til begrepet "diskotek". Men vi som opplevde 80 og 90-tallet skjønner veldig godt referansene i låta til et slik diskotek, som altså var et sted en gikk for å danse til musikk. Både disko og andre genre.
Da låta "On Fire" kom i fjor var ikke bare låta ny for meg. Det var også Vaidotas stil på scenen. Det framsto som noe herlig crazy og befriende. I år er ikke stilen til bandet og disse rare dansene like overraskende. Derfor krever det kanskje mer av oppfølgerlåta for å treffe meg helt.
Men dette er en god oppfølger. Den har en seig, inviterende start med et minimalistisk, elektronisk lydbilde. Så bygges låta opp via første refreng der hver stavelse i refrenget hviskesynges veldig stakato.
Så fortsetter den å bygge denne litt pussige rytmen. Det hakker av gårde uten flyt. Noe som selvsagt er meningen.
Det er vanskelig å danse vanlig til dette. Jeg har prøvd. Jeg endte også opp med å nærmest tulledanse litt spastisk på stuegulvet. Det gjorde godt. For jeg er, som The Roop, drit lei av stua, kjøkkenet og å "danse alene".
Så jeg vil applaudere dette originale, rare, knapt dansbare men veldig klikk-bare bidraget fra Litauen.
Jeg vil gi denne en solid åtter. Og føler meg 90% sikker på finaleplass fra første semi.
