Blir det "Dukkemann"-show i Spektrum i år?

Kirsti Sparbos bidrag "Dukkemann" kan gi materiale til
et emosjonelt, spennende og spektakulært pausenummer i
årets MGP. Det er femti år siden den vant MGP. 

Det er snart bare en uke igjen til årets Melodi Grand Prix finale. En av tingene jeg liker med den norske, nasjonale finalen er at det ikke bare er en ren kvalifisering til den internasjonale finalen, men også en feiring av snart 60 år med Grand Prix stemning. Dette markeres ved at vi får stemning på direkten fra helt vanlige fans rundt om i Norge, og ofte et møte med storheter innen Grand Prix-universet. Her mener jeg vi er en av Europas beste. Så hva kan vi vente oss av årets show, utover låtene som konkurrerer? Jeg gjetter litt. 





Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg i fjor var Silyas hyllest til Nora Brockstedt, som ble etterfulgt av Åse Kleveland og ikke minst Jahn Teigen. Det var da 50 år siden Åse deltok med "Intet er nytt under solen". Og 40 år siden Teigen stilte med skjelettdrakt i låta "Woodoo".

Det er derfor ikke rocket-science å tippe at det kan bli noen jubileumsmarkeringer i år også.
Enten kan vi markere at det er ti år siden vi røk ut av semifinalen i Eurovision med høye kneløft med låta "Ven a bailar conmigo". Eller at det er tjue år siden vi fikk null poeng med Tor Endresens "San Francisco". Kanskje vi får en "de refusertes duett" med Tor og Guri?

Eller vi kan gå litt lenger tilbake. Det er 40 år siden Anita Skorgans "Casanova".
Men mitt inntrykk er vel at Skorgan ikke er blant de tidligere deltakerne som er mest ivrig på å dyrke sin MGP-fortid. Jeg håper egentlig at jeg tar feil. For Anita har så absolutt en stolt fortid i dette programmet. Både som selvstendig artist med "Casanova" og "Oliver", men også som låtskriver sammen med Jahn Teigen på "Do Re Mi" og "Adieu". Ikke minst er hun kvinnen  bak "For vår jord". Kanskje en av MGP-historiens aller beste låter. Så en Skorgan hyllest kunne være noe i årets MGP.

Men nå er et 50 års jubileum et adskillig mer rundt jubileum enn 40. Så å trekke fram Kirsti Sparbo er kanskje vel så sannsynlig, og vel så moro. Hun bor såvidt jeg vet også i Skåne i Sverige, så kanskje hun kan få skyss med Teigen.
For femti år siden deltok hun med en av mine favoritter i MGP-historien: "Dukkemann". Med en ganske intrikat, og stemningsfull melodi. Men også med en tekst som kan være relevant i dag. Om at vi alle er dukker, som henger i en tråd. Kappes tråden, så klapper vi sammen. Og om at vi kanskje derfor skal være forsiktig å le av alle andre som opptrer som dukker i en dukkespillers tråd. Vi er alle dukker i et spill.
Dette gir et hav av visuelle muligheter på scenen.
I en slik Sparbo-hyllest kan også "Oi Oi Oi så glad jeg skal bli" som hun vant med i 1969 og som er en av de mest omdiskuterte i MGP historien fordi anmeldere og litteraturprofessorer gikk ut på TV og kritiserte det de mente var en hjernedød tekst hvor frasen "oi oi oi" var eneste lyspunkt.



I tillegg til nostalgi fra virkelig gamle dager er det tradisjon å gjøre en versjon av fjorårs vinner. Jeg har nesten ingen større ønsker for årets enn å se en frisk og opplagt Agnete gjøre en ny versjon av "Icebreaker". Jeg kunne se for meg en akustisk leirbålversjon rundt et bål inne på scenen.

Jeg gleder meg som en unge. MGP er for meg mye mer enn de konkurrerende låtene. Det er fellesskap, det er tradisjon og det er fest.