1. Eventet i seg selv
Jeg elsker store eventer. Det kan være Roger Waters i Telenor Arena, Madonna på Valle Hovin eller Jean Michelle Jarre på Akershus festning. Eurovision Song Contest er et av verdens største eventer både hva angår scene, teknisk kompleksitet rent kringkastingsmessig, og ikke menst sceneproduksjonsmessig. Jeg synes det er sexy med digre høyttalere, kilometer med kabler og lysrigger med flere tusen lyspunkter som skal virke sammen. Til og med transporten av alt dette har en størrelse og potens i seg som fascinerer meg
2. Musikken
Helt siden jeg var liten gutt har jeg likt Europeisk pop-musikk. Husker jeg som tiåring var i Italia og forelsket meg totalt i en italiensk jente som da lå på hitlistene i Italia. Nå husker jeg ikke lenger verken låta eller artisten. Men det er noe med det melodiske i den Europeiske musikken som tiltaler meg. Enten det er tunge melodiske ballader fra Balkan, eller lettere brit-poplåter. Det er musikk jeg liker å høre på, særlig når det nærmer seg vår. Sevjen stiger, og jeg vil feire livet. Selv om også den øst-europeiske mollstemningen virkelig kan gi meg en stor opplevelse. For det finnes alltid flere låter jeg liker. Men som med all annen musikk må jeg høre den noen ganger. Kan du med hånda på hjertet si at du likte alle låtene på en CD første gang du hørte den? Jeg tror ikke det. Du får favoritter etterhvert. Slik er det med MGP og ESC også. Derfor er det et godt råd: Vil du ha mer ut av å se på, hør litt på låtene på forhånd. Det er som med fotball, det er lurt å ha en favorittklubb. Det øker interessen.
3. Konkurransen
Nå er ikke konkurranseinstinktet mitt veldig sterkt, men jeg er lettrørt og veldig emosjonell når det kommer til "Ja Vi Elsker" og det norske flagget under sportsarrangementer. Slik er det også under Eurovision Song Contest, men på en litt annen måte. Selvsagt heier jeg på Norge under ESC, men jeg har også andre favoritter. Derfor kan jeg sitte og bli sinna når vi ikke får poeng, men det alltid så mye annet å glede seg over. Når konkurransen er over, er det èn vinner, og da er det fullt mulig å glede seg over enten den eller en av de mange andre låtene. Da spiller det liten rolle for meg om den kom på 2.plass eller 23. Låta er jo like bra eller dårlig for meg uansett om den vinner eller taper. Derfor er konkurransen på samme tid helt avgjørende, men på den annen side ikke så viktitg.
4. Ritualet
Jeg liker å gå i katolske messer når jeg er i Roma. Jeg liker også å gjøre det samme hver julaften. Livet mitt som omreisende foredragsholder og komiker er såpass lite rutinepreget at det er godt at noe er som det alltid har vært. Noe stabilt. Noen ritualer. Risgrøt på lørdag. Men som med konkurranseaspektet, er det to sider av det rituelle også. For ESC forandrer seg litt fra år til år, og fra tiår til tiår har det forandret seg voldsomt! Likevel står kjernen igjen som noe rituelt. Tallmagien, nemlig at 9 og 11 er tryllet bort når poengene skal avgis. De mange språkene som snakkes under sendingen, "postkortene" før hver artist, avstemningen med "douze poins" osv. Dette er ritualer som gjør ESC til det det er. Tradisjon og fornyelse på samme tid.
5. Selve konseptet
Tenk om noen hadde funnet på konseptet i dag? Det kunne fått Nobels fredspris, i alle fall blitt nominert. ESC har vært med oss så lenge at det er lett å se seg blind på hva konseptet egentlig er. Men se for deg en kringkastingsfyr som kommer opp med følgende idè: - Vi lar den beste artisten i hvert land få framføre en helt ny låt, så møter denne artisten andre artister fra alle land i Europa, som synger sine nye låter. Så har vi en konkurranse om hvem som har den beste låta i Europa? Og denne konkurransen sender vi direkte, samtidig i hele Europa!
Det hadde utvilsomt hørtes ut som en crazy, storslagen og god idé. Og det er akkurat det ESC er. En fordømt god idè.
6. Samtidigheten og samholdet
Hurtigruta minutt for minutt ble en suksess på norske TV-skjermer, men det var også en suksess på nettet mange steder i verden. De syntes det var så utrolig fascinerende å se at det faktisk var lyst, midt på natta samtidig som de satt i mørke nede i Spania. Det som gjorde dette spennende, tror jeg, er at de kunne sitte og vite at dette skjer akkurat nå. Helt samtidig et annet sted på jorda. ESC har noe av denne samme effekten. Akkurat denne kvelden sitter 150 millioner Europeere og ser det samme, de stemmer og de skal kåre en vinner. Sammen. Enten de er i de armnske fjellene, eller i et rekkehus på Kløfta.
Jeg blir også rørt av den stoltheten arrangørlandene viser over å få arrangere finalen. Faktisk blir jeg også rørt over hvor stolte arrangørene av delfinalene i Norge er også! I åpningsfilmen fra f.eks Florø i fjor sto mange og vinket på "Hurtigruten" vis til kamera.
Slike eventer skaper samhold, enten det er under en delfinale, eller det er under arrangementet av en internasjonal ESC-finale
7. Historiene, geografien og ringvirkningene
Da Ruslana vant for Ukraina i 2004 ble hun raskt tatt inn som presidentens nærmeste rådgiver, ble politiker og valgt inn i parlamentet som en viktig lederskikkelse under orangerevolusjonen. Eurovisionshistorien er full av hendelser som ikke har noe direkte med TV-sendingen å gjøre, men som har vært vikig før eller siden. For meg blir dette en måte å fatte interesse for andre land på. Når jeg var på ferie i Ukraina i fjor, og i Albania i år, så var ikke landenene fullt så fremmede for meg som de hadde vært uten ESC. Det blir et vindu som jeg kan bruke til å sette meg inn i andre lands kulturer og levesett. Neste år skal finalen arrangeres i Baku, i Azerbaijan. Det elendige forholdet til Armenia, og at armenere ikke har lov å reise inn til Azerbaijan hadde jeg ikke lest så mye om, hadde det ikke vært for at ESC skal arrangeres der. Helsingforskomitèen har da også oppfordret norske journalister til virkelig å dekke ESC neste år, for på den måten også å få satt fokus på menneskerettighetssituasjonen i Azerbaijan
8. Opptredenen og kunsten
Jeg lever selv av å formidle. Enten det er rene komi-show, eller foredrag. Men det å få et budskap fram på en slik måte at det treffer er en stor kunst. For meg er det utrolig spennende å se hvordan ulike artister fra hele Europa løser dette. De har alle bare tre minutter på. På disse tre minuttene skal de få fortalt sin historie. Ved hjelp av melodien, sangen, teksten, klærne og tilstedeværelsen.
Vi ser hvert år eksempler på artister og låter som faller gjennom fordi vi ikke "tror på dem", selv om låta er aldri så bra. Mens andre kan greie å vinne, selv om vi ikke tror på dem, fordi de er så fordømt teknisk dyktige til å lage dette tre minutters showet på scena. Det er spennende å se hvem som velger å stå helt rolig, og bare se meg inn i øynene og fortelle historine. Og hvem som må ha raketter, pyro, broer i taket eller digre skøytebaner. Alt er det plas til i ESC, og jeg synes det kommunikasjonsfaglig er interessant hva som faktisk "når gjennom" og fungerer slik at folk stemmer på det.
Dessuten er både MGP og ESC et av de få programmene som er igjen hvor proffe artister kan, hvis de vil, få opptre med det de kan. Ellers i året er det henvist til å sitte hos Skavlan og snakke om krig og fred og sånn, være dommer for unge artist-talenter eller klatre i tau i 71 grader nord. Det er deilig at det finnes programmer der proffe artister får utfolde seg fritt med det de faktisk kan, og med sitt eget materiale og ikke en eller annen karaokeframøring av en låt noen andre som regel har gjort bedre før.
At ikke alltid de proffe artistene tør, eller vil stille opp er ikke MGP eller ESC sin feil, men artistene som er for feige, eller kanskje for lite lekne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar