Velkommen til Eurovision 2022!

Jeg  kom meg sent i gang med årets blogg om Eurovision 2022. Men nå skal jeg gå i gang! Her vil du finne alle låtene i årets Eurovision, og min vurdering av dem. 

Du vil også finne andre innlegg knyttet til Norges bidrag og annet stoff! 

Velkommen til Eurovision 2022 i "Tangens Grand Prix Boble-Blogg" 

Kassetten fra Esso´n i Hunndalen

Da jeg vokste opp hjemme i Hunndalen var mitt første møte med det årets Eurovision-låter en kassett fra Esso´n oppe i gata. Som regel besto kassetten kun av coverversjoner. Når vi skulle ut på en biltur eller noe, så satte vi på den kassetten. Jeg føler at årets spanske bidrag kunne vært med på en slik kassett fra tidlig åtteitall, uten at jeg hadde stusset over det. For Spania stiller i år med en tidløs, eller noen vil kanskje si gammaldags, Grand Prix ballade. 

Blas Canto heter aristen. Hvis du ber noen lukke øya og se for seg en spansk Eurovision sanger, så vil vedkommende sannsynligvis få et indre bilde som stemmer ganske godt med årets deltaker. 

Blas har gitt ut fem album, deltatt i den spanske finalen av MGPjr i 2004. Han sier at hans store drøm hele livet har vært å delta i Eurovision. Nå gjør han det. Med en sang som er veldig tro mot den slags musikk som det har vært en del av i Eurovision. 

Jeg er jo Eurovision-fan og liker Eurovision-musikk. Selv om jeg er 100% av den oppfatning at alle slags genre hlrer hjemme i konkurransen, så er det allikevel noen låter som låter veldig "Grand Prix". Sanger som blir som en essens av konkurransen. 

Men nå er et slik at den som drikker en slags essens rett fra ei flaske kan bli litt overveldet. Essensen trenger å få følge av noen moderne ingredienser og inngå i en moderne rett. Jeg synes dette blir litt for mye Grand Prix-konsentrat uten originalitet og spenning. 

Du vet ganske nøyaktig hva du får. 

Likevel, jeg misliker det ikke. Det er bare det at jeg har smakt denne typen låter så mange ganger før, at jeg kjeder meg litt. 

Men for all del, en internasjonal Grand Prix finale uten en erketypsik Grand Prix låt er jo heller ikke en skikkelig Grand Prix finale. Så takk for at du bidrar til det Blas. Men, i 2021 er nok Grand Prix noe litt annet enn på kassetten fra Hunndalen på åttitallet. 

Min vurdering 4/12 

Tyskland spiller på få strenger

Jendrik har hele sitt unge liv laget sanger på ukulelen sin.  Dette fire-strengers instrumentet du får kjøpt for 400 kroner på Clas Ohlsson. Eller for den saks skyld for en del tusenlapper i spesialforretninger. Det er likevel noe så inn i gamperævva folkelig med ukulele. Alle kan kjøpe en, og alle kan spille litt på den. Men det låter ikke alltid like fyldig eller vakkert. Litt som med blokkfløyte. Alle kan få tak i en, alle kan spille på en, men ikke alle kan lage god musikk på en. 

Jendriks låt "I dont´t feel hate" er etter min mening en litt små-hysterisk gladsang mot hat. En sang som enkelte i Eurovsion-miljøet også burde reflektere litt rundt. Jendrik synger at når noen viser han "finger´n" så føler han ikke hat. Han blir bare litt lei seg.

Når noen snakker nedlatende om han, eller til han, så føler han ikke hat. Han blir bare litt trist. 

Å få til en gladsang om noe som er så viktig, og forsåvidt så dyptpløyende er godt gjort. 

Jeg vil denne gangen faktisk legge hele teksten på låta inn i bloggen min: 

«I Don't Feel Hate»

I just feel sorry

you feel so very clever whenever you find another way to wear me down

But I don't feel hate

I just feel sorry

so you can wiggle with that middle finger it'll never wiggle back to you

'cause i don't feel

sorry

I really don't care that you want to bash me

do it with flair and I'll let you be

(I'll let you be common Eileen)

but don't you dare, mmm, to get angry when you realise those words just don’t hit me (whaaat?)

Cause I don't feel hate

I just feel sorry

you feel so very clever whenever you find another way to wear me down

But I don't feel hate

I just feel sorry

so you can wiggle with that middle finger it'll never wiggle back to you

'cause i don't feel

hate

sorry

I really don't mind to be your rival

cause for your kind it's essential for survival (say what)

(he did not just say that)

yes I did, and I feel sorry, I don't feel hate, that's the whole point of the song

I guess you need patronization

as some kind of validation:

you won't cope with the frustration

that your random me-fixation

is another affirmation

that you're just a hateful person who's not really better than me!

(trumpet and whistle duet)

(tap break)

(I don't feel hate)

I don't feel hate

(I just feel sorry)

I just feel sorry

(you feel so very clever whenever you find another way to wear me down)

Meine Damen und Herren das war’s mit “I Don’t Feel Hate” ich hoffe Sie haben noch ein derbe nices Leben und bis bald.

(but I don't feel hate)

No no no no

(I just feel sorry)

I just feel sorry

(you feel so very clever whenever you find another way to wear me down)

don’t wear me down

(I don't feel hate)

I don't feel hate

(I just feel sorry)

I just feel sorry

(so you can wiggle wiggle wiggle wiggle wiggle wiggle wiggle wiggle you)

wiggle wiggle wiggle you

‘cause I Don’t feel

Jeg støtter intensjonen bak låta 100%. Verden trenger flere litt småhysteriske Jendriker, framfor andre typer hysteriker. Likevel når ikke låta helt fram til meg. Det er nesten. Til å begynne med var jeg litt forelsket i hele konseptet. Mye grunn av videoen. En video med gale vaskemaskiner som hadde show....  Det er jo som skapt for å se sammen med seks-åringen, og bli i godt humør av.

Men når jeg skreller bort det visuelle og kun står igjen med låta, så blir det velment, men litt grunt. Men, I don´t feel hate, i just feel sorry. 

MIN VURDERING 6/12

Du er min brokkoli

Musikk kan noen ganger oppleves på måte som er urettferdig for låtskaperne. Som i dette tilfellet. For meg vil denne sangen alltid være litt rar, fordi jeg tenker mest på brokkoli. Jeg får ikke tanken på at Jeangu Macrooy synger om brokkoli ut av hodet. Det forstyrrer meg. Og er bare så dumt og teit. For sangen som sådan er jo kul! Ikke minst har Jeangy en kul livsfilosofi som jeg deler. Altså at det ikke finnes en riktig, eller en feil måte å leve livet på. Livet handler om akseptere opp og nedturer og ta det for det det er. Det vitkgitste er at du spiser nok brokkoli...... Nei, Anders nå må du slutte! 

Jeangu er musikkutdannet, og er vel den første i Eurovision som synger på språket fra hjemlandet Surinam. Det hele er en sang om at det alltid finnes en ny tid, når du føler at så mye er slutt. Nei, det er ikke slutten, men starten på en ny tid. Det nærmer seg et hippie-budskap dette. Kan det være vegatarisme? Som er den nye tida? En tid med mer brokkoli? Nei, men Anders da......jeg sa du måtte slutte!! 

Selve sangen mangler for meg litt utvikling for å utnytte låt-idéen maksimalt. Det går i litt for mye av det samme. Men, denne står så definitivt ut i finalefeltet. Den ligner ikke på noen andre låter. 

Dersom de lykkes scenisk, så kan vel denne havne i topp 15. 

MIN VURDERING 5/12

Mener Storbritannia alvor nå da?

Det har i flere år vært god grunn til å spørre hva Storbritannia egentlig vil med sin deltakelse i Eurovision. Jeg har noen ganger mistenkt dem for kun å se dette som en mulighet for å få litt lørdagsunderholdning på skjermen uten å bidra all verdens selv.  Men med årets prisbelønte og trippel platina-selgende artist James Newman føler jeg at de i år tar dette på alvor. Det ville være dypt urettferdig om de ikke får uttelling for det i årets avstemning. 

James Newman har selv vært med å skrive låta "Embers". Den er litt i samme genre som Blåsemafians bidrag i årets MGP "Let Lose". Det er nok ikke tilfeldig, for heftige, rytmiske blåsere er i trendbildet i musikk-industrien for tida. 

Jeg blir bare glad av dette. Det er kanskje ikke uhyre avansert melodisk, men rytmisk er dette lett tilgjengelig og samtidig dyktig produsert uten billige og enkle løsninger. 

Vi har ikke sett eller hørt dette live. Det er her spenningsmomentet ligger. For låta som sådan har det som trengs for Topp Ti. Nå er det riktignok mye uptempo og gladlåter i årets Eurovision, men denne er jo direktekvalifisert. Jeg tror denne har personligheten og særpreget til å skille seg ut. 

James Newman har en ganske luftig stemme. Noen kan kanskje synes den er litt enerverende. Jeg liker det. Det tilfører låta maskulinitet og kraft tenker jeg. 

Jeg tipper denne vil kunne hevde seg i Topp Ti i finalen. Ingenting ville glede meg mer. Eurovision trenger et løft i disse fem store landene som betaler mye av gildet. 

MIN VURDERING 8/12

NORGE PÅ ODDSEN

Foto: EBU/Tomas Hanses

Etter Norges prøver på på Eurovsion-scena i går har Norge sunket fra en 10.plass til en 15.plass på oddsen til Eurovisionworld. Det er jo mye mer morsomt når Norge klatrer i løpet av prøveperioden. Men det er ikke så mørkt når vi tenker oss litt om. 

I utganspunktet er det lett å gå i kjelleren når vi ser at i løpet av ett døgn har sunket fra tiende plass til femtende plass på oddsen.

Likevel, når vi ser nærmere på denne oddsen så er det så jevnt at Norge i realiteten ligger på alt ifra en sjuendeplass til en femtende plass. Skulle vi greie sjuende plass så er det nesten en tangering av KEiinOS flotte sjetteplass i 2019. Greier vi en femtende plass så tangerer vi Aleksander Rybaks plassering i 2018.

Så, selv om vi skulle få et resultat som oddsen peker på i dag, i finalen så er det ikke et katastrofalt resultat.

Det er mange som sier, med rette, at det vanskeligste for Norge i år er å komme seg til finalen fra en knallsterk semi. Jeg er enig.

Men, om vi ser på oddsen for kvalifisering i semien, så ser det greit ut. Det ser ikke superlyst ut, men heller ikke bekmørkt. Sjansen for at vi kommer til finalen anslås til 70%.

Vi har flere ganger sett låter i Eurovision som har gått under radaren, men kommet som ei kule i første semi og inn mot finalen. Polen med "Colours of your life" lå på 18.plass på oddsen i 2016, men endte til slutt på en flott 8.plass i finalen, og kom på sjette plass i sin semi.

Belgias Tom Dice og sangen "Me and my guitar" var latterliggjort på forhånd. En blogg hos Betfair skrev at han sang ikke som Dice men som en "dick". Den hadde odds 33/1 for seier, og lå da omtrent på en 14.plass men overrasket alle ved at det ble allsang da han framførte låta. Den endte på en god sjetteplass og vant sin semi. 

I 2011 suste Azerbaijan rett inn til seier fra ca en åttende plass på oddsen i dagene før finalen. Den klatret riktignok raskt opp på en fjerde etter sin semi.

Alle disse tre låtene har det til felles med vår låt at det var låter med ganske allmenn apell. Nesten litt "retro". Koselige, lettfattelige litt rolige låter.

Så, JA, jeg skulle ønske at vi var blant landene som greier å klatre på oddsen etter vår første prøve. Men, det er vi altså ikke. 

La meg også minne om da vi stilte med "Hold on be strong" i 2008. Vi sank også da på oddsen etter første prøve. Så ble det gjort justeringer og endringer i showet. Maria Haukaas klatret igjen, og kom til slutt på en fjerdeplass i finalen. 

Så dagens fall på oddsen  behøver ikke å bety at dette går den veien høna sparker.

I alle fall ikke i år, hvor det er så utrolig jevnt over hele linja. I 2019 hadde Nederland 53% Vinnersjanse på oddsen før finalen. I år har topp-favoritten Frankrike 19% vinnersjanse, Malta på andreplass har en vinnersjanse på 18%.

Mens 32 land ligger mellom 1% til 5%. Her ligger også Norge.

Så, la oss være Optimist for sikkerhets skyld!

Forza italia!

Vi trenger snart at ett av de "fem store" landene vinner Eurovision. For meg kan det godt bli Italia. Låta  "Ziti e buoni" er som mye annet som er godt i livet. Det smaker ikke deilig umiddelbart, jeg måtte lære meg å like det.  Det har tatt lang tid for meg. Jeg hadde denne i Bunn Ti i starten, nå er den på topp.

Bandet Måneskin har hentet navnet sitt fra det danske ordet for måneskinn, og som en hyllest til bassisten Victorias hjemland, Danmark. Bandet er et kritikerrost band i hjemlandet, og kommer ikke akkurat til Eurovision via en talentkonkurranse. De vant San Remo festivalen, som er en slags forløper til hele Eurovision. Her stiller det beste av det beste som Italia har å by på. Deriblant Måneskin. 

Det nærmeste jeg kommer å genre-bestemme dette er rock. Men jeg ville kanskje få italiensk juling av bandet for å slå det helt fast. For Måneskin insisterer litt på ta litt fra ulike genre. 

Det er en samstemt kompisgjeng som entrer scenen for Italia. De tre medlemmene har kjent hverandre siden ungdomsskolen, men startet ikke bandet før. 2015.

Dette er så stramt, så lekkert og samtidig så tøft at det oser italiensk lang vei. Italiensk mat er kjent for ærlige, gode råvarer i maten sin. Råvarer som i størst grad skal få snakke for seg selv. 

Denne låta virker på meg så autentisk, så ektefølt at jeg har blitt sugd inn i Måneskins forestillingsverden. Når vokalisten Damiano starter det hele, så er det så disiplinert, så tilbakeholdent men også så intenst at det er umulig for meg å ikke bli revet med. Når de så drar på med trøkk, bass-riff og fullt tempo i refrenget så vil jeg på festival med en eneste gang. Dette må da være et av historiens tøffeste gitar-riff også? Et riff som starter låta alene, og som driver det hele gjennom som en kraftig og illsint bilmotor i en Maserati. 

Dette er høykvalitet, og fortjener å vinne årets Eurovision. Jeg mener de absolutt har muligheten. 

MIN VURDERING 12/12