Jeg ble rammet av Rybak-angsten.....fra 2009

Oppdatert: Norge skal opptre i første halvdel av andre semi. Der er det mange ballder, så det kan være gunstig. 

For en deilig kveld det skulle bli. Svigermor satt med sine notater, dama mi satt i sofaen med sine notater og jeg hadde alt i hodet. En av tingene jeg hadde i hodet var at Norge hadd ene av de ti plassene som skulle fordeles til finalen. Tallene fra bettinglistene, nivået på konkurrentenes bidrag og min vurdering av låtas kvaliteter gjorde at jeg var rimelig sikker på norsk finaleplass. Så for en gangs skyld satte jeg meg ned for å se en semifinale med norsk deltakelse med lave skuldre. De var ikke lave så lenge.

Også i 2009 var jeg overbevist om at vi ikke kom til å kvalifisere oss fordi jeg syntes nummeret i semifinalen i Eurovision var mye tammere enn i MGP. Det var en Rybak-angst. Fordi jeg visste at låta og artisten holdt. Men holder det helt inn. Den samme panikken satt jeg med i kveld. Og den panikken endte jo i poengrekord og seier. 

Bare seks minutter uti sendingen var det Norges tur. Det hele starter med et fnis. Deretter sklir jo alt knirkefritt. Den virituelle ballen treffer Alexander der han skal. Han synger rent og greit, og han ser på oss og synger sangen sin om de små skritt, og om å sortere tankene. Men tankene mine er ikke sortert i det hele tatt.

For jeg blir sittende og lure på hvorfor ikke dette griper meg så veldig akkurat nå. I Spektrum grep det meg så mye at noen fremmede syntes det var verdt å filme meg og legge det ut på Facebook. Jeg så gal ut. Fordi låta normalt vekker noe lidenskap i meg. Men ikke i kveld.

Jeg ser danserne danse, jeg ser Rybak spille og synge og jeg ser heldigvis noen briter synge med på allsangen. Men publikumsbildene er mest av folk som sjekker mobilen sin. Det gjør meg usikker. Har ikke publikum tunet seg inn på det som skjer på scenen siden mobilen er viktigere enn det som skjer på scenen. Men så, plutselig kommer et bilde av en gruppe briter som synger med på Rybaks call´n response. Men det som preger lydbildet er at Rybak synger, og hans korister svarer. Jeg får ikke inntrykk av at publikum i salen virkelig synger med. Og denne call´n response delen er låtas risikomoment. Lykkes det er det genialt. Gjør det ikke det er det litt kleint. I kveld så det ut som en mellomting, i alle fall inntil de fant disse britene som sang med for full hals.

Jeg hørte ingen stemmeproblemer hos Rybak, men noen bilder var upresise. Jeg savner tydeligere bilder av Rybak og hans mannskap da de hopper framover mot publiku, og jeg hadde håpet på et tettere bilde under siste pyroen.

Låta har kvalitetene som skal til for å vinne. Den appellerer til familier og godt voksne, og det er noe av kjernepublikummet i Eurovison. Og moderne ungdom liker ærlige folk. Så i den grad Rybak greier å være den han er, så vil også ungdom falle for låta og artisten. En kan ikke skille låt og artist her. Rybak har en sterk signatur. 

Jeg har helt siden låtene i årets MGP ble presentert sagt at denne låta har potensiale til å snuse på seieren. Men det forutsetter flaks, og et scenenummer i verdensklasse. I kveld var det norske nummeret nær, men ikke i mål i å lage en scene-framføring i verdensklasse. Da gjenstår flaksen. Senere i natt vil vi vite om Rybak skal opptre i første eller andre halvdel av finalen. Får vi et gunstig startnummer, helst helt mot slutten, og vi får noe bedre lydproduksjon med litt mer klang og litt mer vokal  og bass framme i lydbildet, samt en noe mer smashy pyro til slutt så kan dette holde helt til seier.

Og med finpussing av sceneshowet kan vi vinne også med et middels godt startnummer. Men Rybak har åpnet showet en gang, og bør få slippe det en gang til. Selv om start nummer en er det beste når du først har trukket startnummer i første halvdel. 

På den positive siden må jeg legge til at jeg suverent vant familiens tippekonkurranse. Jeg tippet ni av ti videre. Jeg bommet på Slovenia. Og ehhh......jeg tilgir meg selv glatt.