 |
| Dette var min plakat under sending. Jeg tror den oppsummerer en del. |
For det første: Gratulerer Alexander Rybak med seieren i den norske finalen i går. Selv om vi ikke kunne se noe særlig av mimikken din under showet, så merket vi energien din. Og selv om du slukte et par små ord her og der så holdt det helt inn til å overbevise både meg og de andre om at du var en riktig vinner.
Når det er sagt så var det også andre i går som jeg mener hadde vært en riktig vinner. Alle låtene fikk et løft live, i alle fall sett og hørt fra vår plass i salen.
Jeg var også veldig fornøyd med de fire som kom til gullfinalen, selv om jeg også gjerne skulle sett Charla K der.
Med forbehold om at jeg ikke har sett TV-sendingen ennå, så så og hørte dette ut fra salen som en av de aller beste norske finalene noensinne. I alle fall showmessig. Låtmessig merket jeg i går at jeg savnet noe mer bredde i uttrykkene. Men det er egentlig småpirk, for scena, sceneframføringene, vokale prestasjoner var så langt jeg kunne se stort sett av høy klasse.
Programlederne var denne gang utrolig flinke med et saklig, informativt og stramt manuskript. Kostymene på artistene var gjennom hele sendingen spennende, men aldri "for mye" så de tok oppmerksomhet vekk fra låtene.
Men det er noe med denne måten å presentere resultatet på som ikke fungerer helt for meg. Jo, det er litt spennende med disse oppstillingene i par hvor en og en låt går ut av konkurransen. Men det er en type spenning som er i overkant produsert. Det er produsenten for sendingen som bestemmer hvor lenge det skal være spennende, og produsenten vet resultatet. Det er derfor egentlig ikke noe spennende som faktisk skjer i sanntid, spenningen er konstruert. Forskjellen blir derfor som å se en stafett hvor alt faktisk kan skje, på direkten, kontra å se en regissert spillefilm. Med den mer gammeldagse måten med poengopplesning skjedde det en utvikling hele tide, og spenningen var mer langsom og bygget seg opp mot et klimaks. Ofte var problemet at vi visste veldig tidlig hvem som kom til å vinne, og spenningen var litt borte mot slutten av poengopplesningen. Men jeg tror faktisk at jeg heller lever med det, enn denne litt produksjonsskapte Idol-dramatikken vi var vitne til i går hvor avstemningen mer kunne minne om en Idol-utstemming, framfor en MGP-innstemming.
Så noen ord om publikum. Vi satt på feltene et stykke oppe, bak miskepulten og der ble det noen tomme seter fordi den megasøte fan-jenta som ble "kidnappet" opp på scena og hele hennes følge fikk tilbud om plasser lenger ned fordi det var ledig. Da hun ble "kidnappet" skjønte vi hvorfor de så tilfeldigvis fikk tilbud om plasser nærmere scene. Dermed ble det litt tomt rundt oss. De vi hadde rundt oss var en gjeng 16-18 år gamle ungdommer som i løpet a et par timer ikke klappet for en eneste låt, ikke veivet de med dette digre flagget de hadde fått utdelt og som de skulle vaie med enkelte steder i sendingen, og ikke jublet de for noe som helst. De de gjorde var å sitte å lage artige selvbilder på instagram og snapchat og sitte å tekste med venner som var alle andre steder enn i Spektrum. Det gjorde det hele litt trist.
Jeg hadde også en venninne i salen som hadde en drita full dame med diger hatt rett foran seg, og en frekk ubehøvla mann ved siden av seg. Min venninne satt der med en 11 år gammel jente som elsker Grand Prix, men denne fulla dama hoier og danser og reiser seg også når hun ikke skal. Så min venninne og datteren ser ikke noe særlig. Når hun så spør pent om de kan roe seg litt ned, så sier den frekke mannen: Unger skulle ikke komme på MGP, de kan gå på MGPjr. Da tenner selvsagt mammaen på alle plugger, og de roer seg litt ned. Så sovner den fulle dama. Men kvelden er litt ødelagt så de ber mannen hente dem og kjøre dem hjem for å se resten av finalen på TV.
Slik trenger de ikke å være! I dag da jeg våknet og kikket på nettet ser jeg at fylla har ødelagt mye av opplevelsen i Holmenkollen også. Hva er det som skjer med oss som publikummere? Jeg er vant til at det norske publikum er hengivent, lojale og heier på alle. I går fikk jeg litt for mange opplevelser av de motsatte.
Så noe mer vakthold og litt strengere skjenkekontroll tror jeg er på sin plass.
Så var det Rybak! Dette er en vinner jeg gleder meg til å følge. Det kommer til å bli baluba rundt vårt bidrag i år. Fordi en artist som så til de grader har definert Grand Prix-opplevelsen gjennom Fairytale har ikke bare venner, men også mange motstandere blant "fansen" på nettet. Men det gjør at også at hans tilhengere, som er langt flere, mobiliserer! I går var det agente fra flere land som fulgte Rybak og jeg tror ikke alle i Norge skjønner hvor populær han er.
Låta er utrolig catchy, den setter seg på hjernen. Den er original og den er morsom og klok. Slik jeg ser og hører det.
Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg resultatmessig. På etterfesten i går gikk det rykter om at Norge hadde bykset oppover på listene basert på oddsen, noen sa vi hadde gått helt til topps. Det stemmer ikke etter hva jeg har sett. På oddsen ligger vi nå på en 18.plass. (https://www.oddschecker.com/tv/eurovision/winner) Men jeg tror Norge skal lenger opp enn det.
Sceneshowet til Rybak mener jeg bør kikkes gjennom for å se om en kan justere på to ting:
- Litt mer farge i nummeret. Enten i klær eller i lys og effekter på scenen
- Se om det er mulig å lage disse tegnede instrumentene og effektene til ikke å bli fullt så like Måns Zelmerløw sitt nummer. Rett og slett fordi "That´s how you write a song" ikke fortjener å ha det hengende på seg at det er kopi av projeksjonsnummeret til "Heroes".
Uansett, jeg er superfornøyd! Vel blåst!!
Her er intervjuet jeg gjorde med Rybak etter seieren:
Og her er vinnerlåta som skal representere Norge i Eurovision i Mai:
1 kommentar:
Rybak er en fantastisk artist. Det er så enkelt fengende musikalsk,og så vanskelig.
Legg inn en kommentar