 |
| "Fairytale" er et eksempel på et smart, og imponerende sceneshow. Det er ikke alltid slik i Grand Prix. |
Noen ganger går sceneshowet helt galt. Andre ganger løfter det pukkstein til swarovski-krystaller.
Jeg har sett enkelte uttale seg på forum og andre debattsteder om at de synes fjorårets norske Grand Prix-finale ble litt for vulgær. Det hele ble visst litt for "vovet" for enkelte. Selv om både lengden på skjørt og antrekk for øvrig var relativt tekkelig, sammenlignet med de fleste andre pop-show, enten det er Golden Globe, konsert med Lady Gaga eller Emmy-awards.
Sceneshow er vanskelig. Særlig i Melodi Grand Prix. Fordi det er så mange forestillinger knyttet til hvordan det bør være, hvordan det har vært og hva som vil fungere i konkurransesammenheng.
Jeg synes Sverige i sine nasjonale noen ganger har dratt altfor mye på i showene, noe som har ødelagt for låta.
I Norge har en tradisjonelt holdt noe tilbake. Jeg kan ikke huske sist vi hadde et imponerende sceneshow i en norsk finale, eller i et norsk bidrag i den internasjonale finalen. Vi har hatt lekre, classy numre. Det er det vi er kjent for. Men imponerende, slik som Russland i 2016 har vi ikke tradisjon for i Norge. Azerbajan kjøper store sceneshow og bruker dem i sine numre. Noen ganger med større hell enn andre ganger.
Det er et hårfint skille mellom vulgært og vakkert.
Jeg for min del vil slå et slag for det smarte showet foran en ny sesong med både Melodi Grand Prix og Melodifestivalen. Ikke det voldsomt svære, ikke det unnselige, men det smarte.
Noen sier at de ikke legger merke til sceneshowet når de ser og hører på Melodi Grand Prix. Andre mener at det er det de ser på, musikken kommer i andre rekke. Det er i grunnen ganske naturlig. Siden vi vet at i alle kommunikasjon virker det visuelle sterkere enn det lydmessige. Hvis det er kræsj i seerens oppfatning av musikken og showet, så vinner showet. Henger låta sammen med det visuelle, 100% så har du en vinneroppskrift.
Et eksempel på et sceneshow som for ødela et nummer i MgP for meg kan vi finne i 2016. Låta "History" med Eloise var en helt okey pop-ballade. Framført på en okey måte. Men hva i all verden var sammenhengen mellom sceneshowet og fortellingen i teksten og melodien. Det er mulig det var en subtil tolkning, en kunstnerisk link. Men jeg oppdaget den ikke. Og da, med all respekt, tror jeg ikke de som ikke er veldig interessert i, og dermed dypt konsentrert i sendingen fikk det med seg.
På meg virker sceneshowet her mer som et påfunn som er lagt til låten uten mål og mening, enn noe som er ment å understreke stemningen i melodien eller historien i teksten. Det er flere slike eksempler i Grand Prix universet, men jeg skal ikke trekke fram flere her nå. Vi kan jo diskutere det i kommentarfeltet og komme med flere eksempler der.
Et glimrende eksempel på et "smart" sceneshow er både Fairytale fra Norge i 2009 og Hero fra Sverige i 2015. På scenen i Moskva stilte imponerende akrobatiske dansere for Norge sammen med Rybak. Men akrobatikken var ikke lagt utenpå. Hver bevegelse passet med en strofe i teksten, eller takten i musikken. Et smart, og imponerende nummer.
Selv om jeg vil hevde at både sceneshowet og melodien delvis er stjålet hos Hero for Sverige i 2015, så er det ekstremt smart. Hver minste bevegelse i sceneshowet underbygger historien og er ikke klistret utenpå.
Dette er ikke et stort sceneshow. Det er faktisk ganske lite. Men det er ekstremt smart. Dette er hva jeg ønsker meg i den norske Grand Prix finalen i år. Smarte sceneshow. Det holder ikke med engler so msom daler ned i skjul, slik de gjorde under Rune Rudbergs låt i fjor så lenge en del av oss ikke helt ser hvorfor de engledanserne er der. Sverige har ikke alltid smarte sceneshow de heller. Ta f.eks Eric Saades "Popular". Hvorfor sto han inne i et dusjkabinett? Hvorfor ble glasset knust? Var det et slags "break-out". At han ble populær? Kanskje. Men uansett for meg ble det bare uttapåklistret og meningsløst.
Så kan noen innvende at dette blir "overthinking Eurovision". Det er faktisk mulig at det er det.
Men jeg er helt overbevist om at dersom det visuelle uttrykket spriker med det musikalske og eventuelt teksten, så er det vanskelig å vinne.
Hadde Salvador Sobral vunnet for Portugal i fjor om han var iført glitter-onepiece og satt oppe i et propellfly oppunder taket og sang sangen sin og såpeboblemaskin på scenegulvet?
Den sangen var perfekt til sceneshowet han hadde. Å stå helt rolig ute på catwalken, midt blant folket og synge sangen sin mot en bakgrunn med rolig skog.
Så, nå når det bare er få dager før vi får høre årets MGP låter, så vil jeg uttrykke et sterkt ønske til NRK om at det ikke blir så mange utenpåklistrede show. Det blir ikke bedre av å pøse på med flere dansere og mer pyro. Poenget er hva danserne gjør og hvorfor. Hva pyroen gjør og hvorfor. Motivasjon er alfa og omega i formidling fra scenen.
Jeg vil ha flere smarte, innovative og spennende sceneshow.
Aller helst noe som er imponerende, samtidig som det er smart i forhold til låta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar