MGP kan lære av Stjernekamp.

På lørdag er det finale i Stjernekamp. Årets sesong har vært en av de med størst suksess. Høye seertall og stor interesse i media og på nettet. Stjernekamp har blitt en snakkis. Selv om Melodi Grand Prix fortsatt normalt har vesentlig høyere seertall enn Stjernekamp er det noe å lære av Stjernekamps suksessformel. 









Stjernekamp er inne i sin åttende sesong. Helt siden koreografen Vibeke Sørli fikk idéen til dette programmet har Stjernekamp vokst og vokst seg inn i TV-seernes bevissthet. Emneknaggen #nrkstjernekamp trender på twitter under sending. Noe av dette illustreres av denne twittermeldingen fra helga:

De kule folka, hvem nå det er, sitter faktisk hjemme og ser Stjernekamp. NRK har med dette selvutviklede formatet greid å skape lørdagsmagi igjen. Og det i en tid hvor alle spår TV-tittingens død, i alle fall sammen foran en skjerm i stua.
Det minner litt om alle som spådde at kinoene kom til å dø når videoen kom, som spådde at radioen kom til å dø når musikkvideoen kom eller at musikken kom til å dø når vinylen mer eller mindre forsvant.

Jeg tror vi som mennesker i en flytende tid søker felles opplevelser. Det kan være en stor idrettsbegivenhet, det kan være en TV-innsamling eller Stjernekamp på en lørdag kveld. Skam har vist at vi også kan ha felles opplevelser av TV-produksjoner selv om vi ikke ser det samtidig.
Likevel tror jeg at mange ønsker seg samtidige, felles TV-opplevelser. Slik magi er det egentlig bare direktesendinger som kan skape.

Jeg tror MGP har noe å lære av Stjernekamp.
Stjernekamp har bare gjort små justeringer på sin scene siden starten i 2012. Når vi ser den svære stjerna på scena og i logoen vet vi at nå er det Stjernekamp. Det er også noe rituelt over kjenningsmelodien som har vært den samme siden starten. Spenningsmusikken som brukes når det avsløres hvem som skal reise hjem er også den samme. Programlederen er også den samme som i 2012 og alle år siden da. Når vi hører Stjernekampkjenningen og viser Kåre Magnus Bergh på sitt naive og noen ganger litt keitete vis ønsker velkommen så sparkes høsten for alvor i gang. Dommerne er også stort sett de samme. Mona B Riises tårer har vært der siden starten. Og siden 2014 har Thomas Feldberg krydret programmene med sitt ekvilibristiske språk og spektakulære kostymer.
Jeg elsker det! Da er det fram med et glass rødvin og noe god mat. Stjernekamp er blitt noe å feire.

MGP har enda mer tradisjon i bagasjen enn Stjernekamp. Når den norske finalen arrangeres vet vi at det i alle fall snart går mot varmere dager og håp litt solvarme i en solvegg. Når vi hører Marc- Antoine Charpentier sin kjeningsmelodi til Eurovisions-sendingene, Te Deum så vet vi at det er tid for Melodi Grand Prix. Selv om hymnen også brukes på andre Eurovisionssendinger som nyttårskonsert og nyttårshopprenn.

Men når vi kommer til den norske finalen varierer den veldig i uttrykk fra år til år. Det ene året er det staselig åpningsnummer i cabarétstil, det neste året er det jubileumsmarkering med KORK til stede og stor høytid eller det blir som MGP2017 en slags merkelig Barne TV produksjon med barnslig manus og kanskje litt vel fantasifullt konsept ute i verdensrommet.
Med MGP vet vi aldri ikke lenger helt hva vi får.

I tiden med dilfinaler var det det noen elementer som var gjenkjennelige fra år til år. Det var den samme logoen lenge; denne lyskasteren som bøyde seg oppover. Det var i noen år samme kjenningsmelodi og idé på vignetten; denne traileren som suste gjennom norsk landskap med MGP-logoen på sidene.

Nå flyter det meste. Avstemningsmetode, konsept, kjenningsmelodi og stil på manus til programledere. Jeg liker fornying. Uten det dør MGP.
Men MGP har noe å lære av Stjernekamp når det gjelder å dyrke det rituelle. Det litt høytidelige.

I svenskenes uttaking til Eurovision, Melodifestivalen, har de brukt samme kjenningsmelodi i en årrekke. De har noen rituelle ting som programlederne alltid har i manuset sitt. "Nu kör vi", og "Vi har et resultat". Når disse setningene er sagt etterfølges de av samme fanfare hvert år. Selv om konseptet rundt endrer seg når deg gjelder scene, programledere også videre.
I den internasjonale finalen er det også noen slike ritualer: "Good evening Europe" og "Start voting now" er to slike eksempler.

MGP må forsøke å etablere noen faste stolper i sitt program som gjør det noe mer rituelt. Noen har sagt at Grand Prix er en religion. Og det er ikke langt unna. La oss ta de som sier det på ordet. En religion trenger ritualer og gjentakelser.
Det er ikke mye som skal til. Noen fraser som gjentas år etter år, en logo som er som noenlunde lik. Eller andre ting. Jeg tror i alle fall at det er viktig å ikke la alt flyte hvert år for MGP. For da kan vi miste magien og tradisjonen.