Beste og verste på lenge i Melodifestivalen.

Nano og Ace Wilder fortjent videre i kveldens første delfinale i Melodifestivalen

Nå føler jeg at ESC-sesongen virkelig er i gang. Joda, jeg har kikket innom den engelske finalen. Var såvidt innom den finske. Men det er noe eget med svenskenes Melodifestivalen. Vi kan mene hva vi vil om låtene, konseptet og Sveriges selvtillit i møte med Eurovision. 
Men du skal være litt små-sær for ikke å anerkjenne at svenskene har en helt spesiell posisjon i Eurovision-universet. Og det er en posisjon de har skapt selv gjennom hardt, målbevisst arbeid.
I kveld var vi i gang igjen. For meg var dette noe av det beste fra Melodifestivalen og det verste. 


Jeg rakk så vidt hjem for å se kveldens Melodifestivalen etter å ha kjørt fra Kragerø hvor jeg holdt foredrag tidlig i ettermiddag.
Som vanlig gledet jeg meg. Og jeg hadde en god opplevelse. Aller først får jeg ikke gitt store og gode nok komplimenter til Klara, den ene av de tre programlederne. Hun hadde en enestående evne til å disiplinere stemmebruken, hun var tilstede i blikkene, hun responderte spontant på ting som skjedde, hun leverte de små vitsene sine som om de ikke var skrevet i manus i det hele tatt.
Jeg kan ikke huske sist jeg så et slik programleder-talent. De to andre mannlige ble mer støttefigurer, men de var viktige som nettopp det. Herlig med en så voksen person som Hasse i en slik rolle.
MGP, MF og ESC er jo primært et familieprogram som samler flere generasjoner foran TVn. Derfor er det på sin plass at den generasjonen er representert.

Jeg synes også det var dristig, vakkert og interessant at de slapp til Gøteborgoperaens danse-ensamble i pausen.

Så var det låtene. Det var ikke mye tradisjonell "schlager" i denne første delfinalen. Schlagerdronningen Charlotte Perelli, hadde strippet alt ned. Hun sto der med en blå gitar, blekede tenner og sto etter min mening for noe av det verste jeg har sett i Melodifestivalen. Sangen "Mitt Liv" var for meg en patetisk selvforherligende og selvmedlidende navlebeskuende låt uten noe særlig refreng eller melodi i det hele tatt. Hun har selv sagt at hun ikke deltar for å vinne. Men for å vise seg fram. Jeg skulle like å se reaksjonene om en norsk artist stilte i MGP med samme motivasjon.

Men nok om det.

Mange av låtene var for meg litt inn det ene øret og ut det andre. Det slo meg at flere av låtene kunne vært norsk-produserte. Det var tydelige inspirasjoner fra norsk musikk i flere av låtene. Men de nådde ikke fram til meg.

Etter vår mening her i stuen var det de to aller beste som gikk rett til finalen.
Særlig var Nano og hans "Hold on" en åpenbaring av en låt. Det var befriende med en svensk, mannlig artist som ikke framstår mest av alt som en posør.
Låta var en åpenbar personlig låt, men med et universelt budskap som traff meg i urolige tider for verden. Jeg blir ikke forundret om dette blir Sveriges bidrag til Kyiv og at den der plasserer seg i Topp Ti.

Ace Wilder hadde etter min mening et av sine beste bidrag i Melodifestivalen. Sjarmerende små danse-trinn (eller moves om du absolutt må ha det på engelsk) og kvinnen synger faktisk veldig bra. Hun virker alltid tro mot seg selv og i kveld nådde hun fram til meg.

Produksjonen som sådan var noe mer dempet og intim enn vi har vært vant med. Det var befriende. Ikke så mange merkelige, umotiverte sceneshow-elementer. Et stor løft for meg. Litt moro at de hadde stjålet litt fra fjorårets MGP, med disse svære flaggene ute i publikum i starten.

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen.