Carl Espen er en vinner. På så mange vis.
Det var så sterkt å se framføringa som stemte på alle måter.
Denne "naboen" som virker litt feilplassert på scena, og som synger om akkurat det på en så intens og nærværende måte.
Så riktig stylet også, uten stash.
Jeg var skeptisk helt fra starten. Men dette var bare så utrolig vakkert, nært ekte og sterkt at jeg er overbevist.
Det er nesten slik at jo mer nervøs han er, jo mer "ekte" blir låta. Slik jeg ser det.
Nå har jeg en ny favoritt. Og det er Carl Espen.
Han er en slik mann Norge elsker, og jeg tror Europa også vil elske. Askeladden slår til igjen.
Det var også befriende å se hvor mye dette betød for både han og låtskriveren Josefin Winter.
Jeg synes noen av de andre har virket litt laidback, akkurat som at en MGP-deltakelse har vært en hverdagslig greie.
Men her var det nerve, det var nerver og det var folk som la sjela si på scena, og virkelig bød på seg selv.
Takk til Carl Espen for inspirasjonen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar