Første delfinale er over. Jeg savnet veldig en god pauseunderholdning. I 2011 ble ferske Grand Prix-artister miksa sammen til spennende duetter. Fantastisk var Rybak vs. Keep of Kalessin, Alexander Stenerud vs/ Guri Schanke var en annen vellykket miks. I 2008 ble tidligere MGP helter hyllet. Kveldens delfinale ble til sammenligning en fattigslig, uengasjert finale. Stemmene ble ved et mirkel talt opp i løpet av 120 sekunder. Er det mulig?
Mye av grunnen til denne dvaske følelsen ligger i mangelen på pauseshow, og programledernes manglende innlevelse. De virket plassert inn i en setting de ikke eide. Dette er noe de gjorde fordi de hadde fått det i oppgave, men ikke noe de følte eierskap til med kjøtt og blod, kunne det virke som.
Nora Brockstedt fyller 90 år i dag. Det kunne i alle fall blitt ofret et par setninger fra programlederne via deres auto-cue skjerm som de var så avhengige av.
Dessverre smittet denne dvaske holdningen over på artistene. Det var ingen nerve, selv om det nok var nerver. Scenen var resirkulert fra i fjor, selv om lyssettingen var noe mer raffinert.
Uansett, synes jeg det manglet glød. Både hos programlederne, hos artistene og i produksjonsteamet.
Av kveldens låter mener jeg at de tre beste gikk videre. Selv om godeste Vidar Busk hadde en nervøs start, så leverte han potent rockabilly. Men sjelløsheten i kveldens sending illustreres med grell tydelighet da han leverer seiersframføring med kassegitar. Borte er den hvite gitaren fra førstegangsfremføringen med masse klistremerker.
Det er et under at Vidar Busk greier å spille identisk på en stålstrengegitar og en el-gitar. Dette er selvsagt singback. Slik er reglene i MGP og ESC, at det ikke er lov å spille instrumenter live på scenen. Totalt idiotisk og veldig fjernt fra mottoet "Norges største musikkonkurranse". I en musikkonkurranse bør du kunne spille live. Men regler er regler.Uansett, sjelløst var det.
Videre gikk også Gromth med Emil Solli Tangen. Helt greit dette også, Emil sang veldig stødig, og det gjorde sikkert han kompanjongen også.
Siste videre var Datarock. Det var disco så det holdt. Men også her manglet det siste lille ekstra gearet.
Kjæresten min pleier å være en lojal MGP-seer men denne gang sa hun:- Til neste gang vil jeg ikke høre låtene på forhånd. Kanskje blir det litt mindre kjedelig da.
Og når hun, som er såpass fascinert av MGP, sier det, er det grunn til justering.
Så her er mine forslag til neste sending:
- Bring noe kult inn på scenen i pausen. Gjerne noe som binder øyeblikket til den unike MGP-historien.- Sett programlederne foran en coach. La henne, eller han stille dem masse spørsmål om hva de brenner for i forbindelse med MGP. Hvis de ikke brenner for dette bør noen andre få oppgaven.- Vær tilstede for artistene i garderoben og ellers, slik at de kjenner seg tryggere og en som en del av MGP-historien. Det er sjelen som utgjør MGP, og sjelen må komme innenfra.
Kanskje litt mye sutring her. Det som var bra var en mye bedre lydproduksjon på låtene enn vi har hørt før, jeg synes folk var godt kledde til låtene, og jeg elsket grepet med å finne en vanlig mann til å komme med konvolutten hvor resultatet lå :-) Kanskje burde vinneren også få lese opp resultatene?
Jenny var sjarmerende da hun mistet munn og mæle og gikk tom for ord. Da kom sjel og nerve fram. De var også flott kledd, i den grad jeg har noe komptanse til å vurdere det.
Lykke til i neste sending! Jeg vet at det var mye usikkerhet i kveld på grunn av gisselaksjonen i Algerie. Men uansett, la MGP bety noe. La det bety noe for programlederne, og la det bety noe for artistene. Hvis ikke det skinner gjennom skjermen så er "Hver gang vi møtes" et bedre alternativ. Dessverre.
Vi så "Hver gang vi møtes" i opptak etter sending. Da kom tårene, da kom latteren, da kom gåsehuden. Fordi sjelen var der.
Jeg er Grand Prix fan, og dette er skrevet med stor kjærlighet. Voi Voi!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar