MGP 2011, en kulturkamp

Det har vært litt stille ei stund på bloggen nå, siden jeg er noen dager i Berlin.

Akkurat nå sitter jeg på en nettkafè i gamle Øst Berlin.

I går var jeg i gamle Vest Berlin.

Etter at muren falt i 1990 ble det ikke lenger noe som het Øst og Vest Berlin. I alle fall ikke med en diger mur i mellom. Likevel er det noen kulturelle forskjeller fortsatt. Både når det gjelder arkikektur, mote og omgangsform. Uten at jeg har merket så mye til dette de få dagene.

Men når jeg leser litt på nettaviser hjemmefra om blant annet Stella Mwangi og mulige favoritter til å vinne den norske finalen, er det interessant å observere at det går en slags liten udramatisk Berlinmur mellom ulike kultursyn i Norge.

Det ser ut til å være en del av folket som mener at det er kunstig å skulle la Stella Mwangi representere oss i Melodi Grand Prix, mens en annen del mener det er et poeng å sende henne nettopp fordi hun viser det nye Norge på en glimrende måte.

Selv er jeg ikke så sikker på om dette egentlig er så komplisert og så mye av en kulturkamp. Det er for meg verken et poeng å sende henne, eller ikke sende henne. For meg handler det ikke om noen kulturkamp, men om en fengende låt.

Mitt inntrykk er at de fleste ikke tenker over om Stella har bodd fire år av sitt unge liv i Kenya, eller at det er afrikanske rytmer i refrenget. De simpelthen bare elsker låta, sjarmen, smile og stemningen Stella Mwangi presenterer.

Som den eneste av årets deltakere har den kommet seg til topps på iTunes lista, og blitt der i snart ei uke. Og det skulle ikke forundre meg om den også er på toppen av VG-lista når den trykkes på fredag.

Det er også stor interesse for låta på Youtube hvor mer enn 40 000 mennesker har klikket seg inn og sett ulike utgaver av Haba Haba.

Likevel er det mange som ytrer seg i ulike nettfora, både på NRKs egen MGP side og andre steder som synes det er litt rart å la afrikanske rytmer representere Norge.

Det er kanskje talende for disse ulike kultursynene at NRKP1, som skal være det litt trauste, traidsjonelle Norske ikke velger å spille de kenyanske rytmene men har lagt sin elsk på heilnorske Helene Bøksle og Sie Gubba og spiller disse på radioen og unngår Stella.

Mens urbane, hippe og unge Petre spiller Stella og Use Me.

Kan det være sånn at vi vil se dette under avstemningen i den norske finalen også?

Nemlig at de landsdelene som ikke har så mange urbane innbyggere flokker seg rundt det tradisjonelle norske, mens bystrøk på Østlandet stemmer på Stella.

Det blir spennende! Men det virker som om Stellas låt ikke bare er er en fengende, flott popmelodi men også en katalysator for en debatt om hva som er det norske.

Selv mener jeg det er kunstig å skulle stille opp som kritirium for en vinnerlåt at den skal være ekte norsk. For hva er nå det? Er afrikanske rytmer mindre norsk enn for eksempel amerikansk rocabilly eller europeisk disco? Hva med Maria Haukaas sin soullåt "Hold on be strong". Er den godkjent norsk?

Noen har sammenlignet Stellas Haba Haba med Guri Schankes Ven a bailar conmigo fra 2007.

Det blir for meg som å sammenligne en Øst Tysk trabant med et privat jetfly.

Guri Schankes låt var skrevet av en svensk samlebåndskomponist, framført av ei dame med norske røtter og som lot som om den var en skikkelig latinolåt.

Haba Haba er en troverdig låt fra Stellas kulturelle bakgrunn og med refreng fra hennes bestemor. Stella er budskapet i sangen, og det hele er så enkelt og lettfattelig at det for meg blir tullete å skulle diskutere om dette er norsk nok.

Stella er ei ultranorsk jente med kenyanske røtter, på samme måte som Alexander Rybak var norsk gutt med hviterussiske røtter.

Dette er slik det norske er i dag. Det er ikke bare Helene Bøksle eller Sie Gubba eller som bør ha enerett på å kunne kalle seg norske i årets Grand Prix. Uansett er dette for meg uinterssant I Grand Prix-perspektiv.

Så la ikke dette bli en kulturkamp. Liker du låta, og blir du glad av Haba Haba så bør du stemme på den. Liker du en annen bedre bør du stemme på den.

Men en tullete godkjenningsordning for hva som er norsk nok håper jeg vi slipper.

Vi kan likevel ha en saklig, morsom debatt om : Hva er det norske i 2011? Det er spennende.

Men la oss ikke sette opp en ny Berlinmur mellom de ulike synene. Haba Haba.

Små seire, leder til store seire.