Tone leverer tone for tone slik Tone leverer toner

Den tida da Jahn Teigen dominerte norsk pop på 80-tallet var det slik at du trengte bare å høre noen strofer før du visste at dette var en Teigen-låt. Det lå i stemmebruken, oppbyggingen av låtene, valg av akkorder og tekstene. Slik er det tildels med Tone Damli også. Det er ikke mange taktene som skal til før du hører at det er nettopp en Tone Damli-låt. Slik er det også med hennes MGP-finalist "Hurts sometimes". Dette er min vurdering av årets siste finalist. 








Tone Damli: "Hurts sometimes"

Du setter ikke på en Tone Damli låt for å bli kraftig ufordret. Du hører den når du vil høre noe trygt, solid, koselig og fint. Og det er det ingenting galt med. Vi trenger det i dagens verden. Det er så populært å jage folk ut av komfortsona si. Vel og bra. Men noen ganger er det nettopp en komfortsone vi trenger. Tones musikk er for mange en slik komfortsone. Det virker da også som Tone selv er i sin komfortsone her.
Selv om låta handler om litt vonde, men kanskje uungåelige følelser når man elsker noen. Følelsen av at alt rakner, men at man kommer seg gjennom det. Et tema Tone har sunget om i sanger før også.
Teksten til "Hurts sometimes" ligger godt til tonene. Den virker lett å synge.
Tone får da også viste sin styrke som vokalist her og sitt særpreg.
Nei, det er ikke de høye, imponerende tonene, eller det kraftige trøkket. Men det er stødig, behagelig og smygende.
Så er denne låta, sammen med alle de andre finalistene, bedre produsert enn jeg kan huske at MGP låter har vært på en del år.
Refrenget og låta har noe nesten barnerim-aktig over seg, og fester seg umiddelbart. Selv om det minner litt om "The Bubble" med Adrian Jørgensen i MGP i fjor, så er vi langt unna noe plagiat her.
Så vel blåst!
Nå kan det være at jeg justerer bedømmelsen etter å ha sett den live, for slik det er nå framstår dette mer som en låt jeg kan sette på, eller høre på radio, enn en låt som kan blåse bakoversveis på publikum på en Eurovision-scene

Min vurdering:  7/10