Vurdering ESC2019: Georgia får meg til å føle meg dum

Jeg skjønner ingenting av dette. 

Jeg har så klart min musikkpreferanse. Den er formet av erfaringer, minner og impulser. Fra barndommen og oppover. Da sier det selv at min smak er helt annerledes enn den vil være hos en mann på samme alder i Georgia. 
Det kan være forklaringen på at årets bidrag får meg til å føle meg dum fordi jeg altså ikke forstår noen verdens ting. 



I år sender Georgia Oto Nemesadze. En liten stjerne i hjemlandet etter at han vant konkurransen Geostar i 2010.
Låta er som et dikt. Som slik jeg tolker det, handler om å lete. Stadig lete. Etter forsvundne sanger. Etter minner. Etter liv. Etter håp. Fortsett å lete.
Et litt budhistisk budskap kanskje. Noe jeg i utganspunktet kan ha forståelse for, og som kan gi gjenklang.

Men det er bare det at denne blandingen av musikk, tekst og skummel framføring gjør at jeg ikke skjønner noen verdens ting.
Det blir egentlig bare meningsløst. Og på en dårlig måte.
Som eksistensialist kan jeg ha sans for å dyrke det meningsløse for tydeliggjøre essensen i livet; at det på mange måter er meningsløst, og at vi selv har behov for å fylle det med mening.

Men her blir det lissom ikke det heller. For det er så humørløst og uforståelig at jeg mistenker at det ikke er forsøk på å være meningsløs engang, men at de har en mening og en hensikt som framstår som veldig fremmed og utilgjengelig for meg.

Dermed blir jeg sittende igjen og føle meg dum

Min vurdering: 1/12
Sjanse for finaleplass: 10%