UK trenger en Moses for å lede dem mot ESC-seier.

Storbritannia trenger et mirakel av typen Mose for å vinne
årets Eurovsion. Den med best sjanser tror jeg er Dariel
Johnsen og "Light ut the world".

På fredag velger UK sitt bidrag til Eurovision Song Contest.
Jeg blir ikke klok på dette landet. Noen ganger bare tuller de, andre ganger tror jeg de prøver å være smarte, mens stort sett er det rett og slett kjedelig og dårlig.
Årets seks låter som skal konkurrere er nå tilgjengelig. Finalen foregår fredag kveld.
Fem av artistene i år er alle fra X-faktor.
Jeg synes det er et kjedelig felt, men en eller to av sangene kan kanskje greie Topp15. For å vinne må de få hjelp av Moses


Da jødene vandret rundt og plutselig møtte på et massivt rødehav trådte Moses til med et etterlengtet mirakel. Han delta havet i to og folket kunne spasere mellom to vegger av hav trygt til den andre siden.
Jeg er redd UK snart trenger et slik mirakel.

Jeg har hatt litt sans for UKs galskap. Når de har sendt Engelbert Humperdinck med en fantastisk, verdig og vakker låt, eller Bonnie Tyler. De vet innerst inne at disse ikke har en sjanse til å nå gjennom, hvilket er dypt tragisk.
ESC bør være noe for alle aldre, alle slags musikkgenre og alle slags kulturelle bakgrunner.
Derfor har jeg heiet på dem når de har sendt slike bidrag som mange trekker på skuldrene av.
Det kan tolkes som en suveren protest mot aldersrasismen som preger Eurovision mer og mer hvor alle skal være unge, helst tynne og det som vel av eliten kalles "vakre".

I år gjør UK det ekstra vanskelig for meg å heie på dem. Ikke sender de noe som kan oppfattes som en protest mot noe som helst. Ikke sender de noe som er det minste spennende. For blant de seks konkurrerende låtene er alle unge, de er sikkert vakre og de har slike talentrpgram-stemmer. Med det mener jeg at de er for unge til å ha lært å disiplinere seg. Det blir som å dra på en jazzkonsert hvor det er om å gjøre å vise hvor fort du kan spille, framfor å formidle noe fra hjerte til hjerte.

Hovedinntrykket etter de seks låtene er at jeg blir veldig sliten av all denne synginga. Jada, jada, jada, jada, jada jeg hører at dere kan å "waile", jada, jada, jada jeg hører at dere greier å skli på tonene og noen av dere greier til og med å komme høyt. Men når det inn til hjertet mitt?
Nei.
Det til tross for at de fleste sangene er ganske så politisk korrekte sanger om å ta vare på hverandre, at vi kan skape en bedre verden om vi legger våpnene ned også videre. Jeg liker sanger som har fingeren på pulsen i tidsånden. Men det må gjøres smart, med finesse og subtilt for at det ikke skal bli kleint. Det eneste jeg greier å høre er den gnålete insisteringen av disse ungdommene som ber: Hør, meg, se meg. Er jeg ikke flink eller? Hør Hør? Se da? Og hør!!!

Det er litt som å gå rundt på kjøkkenet med min datter Marie på morningen hvor hun skal vise meg alt! Men det er lov, hun er to år.

Sangene fra UK framføres ikke bare av artister omtrent på lik alder, de har også ganske likt musikalsk uttrykk, som grenser inn mot trenden for tida med blant andre Kygo hvor klimakset i låta er et instrumentalt, stakkato pling plong parti, med litt sang oppå.
Men to av dem har etter min mening litt mer personlighet enn de andre. Det er låt nummer 1. Oliva Garcia og låta ""Freedom Hearts"fordi den har et litt kult, suggererende driv i refrenget. De har en bassgang drevet av noe syntetiske blåsere av noe slag. Bånndraget gjør at denne kan gå an.
Den andre låta jeg synes har noe ved seg er  sang nummer 4, Danyl Johnsens "Light up the world"

Du får dømme selv. Du kan høre låtene i denne linken:
http://www.bbc.co.uk/blogs/eurovision/entries/9ced8ad0-73ed-4765-b5e4-d26a82f25670

Her er direktelink til den av disse seks låtene jeg liker aller best etter to gjennomlyttinger. Den har i alle fall litt humør, optimisme og tilløp til allsangelementer i seg.