Østerrike kan være komèten igjen.

Zoe håpet jeg skulle gå til finale, men trodde det ikke. Noen
ganger er det herlig å ta feil. 

Jeg har ikke sett en eneste prøve før årets Eurovision, bortsett fra Norges.

Mange bruker timer på å studere dem i detalj før sending. For meg blir det som å åpne pakkene før julaften.

Som enhver annen julaften var det myke pakker, harde pakker, kjedelige pakker og pakker som fikk tårene til å renne. Det er Eurovision, og vi er for alvor i gang.

I kveld var jeg alene. Det bare ble sånn. Datteren min og samboer er i Nord Norge mens jeg selger leilighet. Så her har jeg sittet alene i en interiørkatalog og hørt, og sett årets første semi i Eurovision. 

Det startet visuelt imponerende med Måns, gutten og ballongen. Måns er jo bare så tilstede, så avslappet og presis. Både som programleder og som artist.

Så var det låtene. Jeg tippet rett på de åtte av ti som gikk videre, men er glad jeg tok feil når det gjaldt Østerrike. Resultatmessig var dette derfor ingen stor overraskelse for meg. Jeg fikk vel egentlig de jeg heiet mest på videre. De første bidragene var preget mye av sur sang. Særlig så Sandhja fra Finland livredd ut i blikket og sang knapt en tone helt rent. Slik fortsatt de første numrene. Inntil Kroatia kom. Nina Kraljic var den første jeg opplevde sang rent, og troverdig. En flott ballade om dette fyrhuset vi kanskje alle trenger en gang i livet. 

Nederland var minst like stødig, og deres nye innlagte, effekive show-stopper kan være det som bringer dem Topp 5. Det er et vakkert budskap som jeg så inderlig håper når fram. Kan vi ikke bare rusle litt roligere, mase litt mindre. Som jeg pleier å si: Livet er for kort til å ha det travelt. Jeg tror dette treffer noe hos Europeere i dag.

Nå kommer høydepunktene tett. Armenia har vært en av mine favoritter hele tiden, og denne tror jeg også vil hevde seg mot toppen. Dette lyden av flyet som enten stuper, eller tar av etter prologen i sangen er etter min mening genial. Enda mer genialt ble det når det ble ledsaget av visuelle virkemidler som flammer og tredimensjonale bilder. 

Scena var forresten imponerende og Globen har en perfekt størrelse for et slik TV-program. Det gir intimitet nok til at jeg føler meg inkludert, og det er god kontakt mellom scene og publikum. Skjermene på scenen er så godt integrert i numrene at de ikke virker som "skjermer", men som en del av scena. Det va til tider magisk, men aldri vulgært.

Magisk var det da Sergey fra Russland opptrådte. For en stemme, for en utstråling og for et show. Det er opplagt at denne vil innfri favorittstempelet på oddsen og kjempe i toppen. Men jeg tok meg selv i å humre litt av showet. Det ble litt for voldsomt for meg. Det fikk meg til å tenke: - Hmm.... slik ville Ylvis gjort det om de skulle lage en Måns-parodi.

Ylvis er også musikalsk flinke, og evner å lage show. Men deres show er ment som parodi. Det er ikke Sergeys. Det er blodig alvor, og kan bringe han til topps. Låta vant seg mye live. Selv om jeg tror noen synes det ble litt vel mye copy-cat av fjorårets Heroes. Så helt overbevist er jeg ikke. Det er fortsatt etter min mening en ganske umoderne schlager, som ikke har referanser langt nok tilbake i tid til å bli "kul" retro. Men en sannsynlig vinner er det nok, men det finnes andre sannsynlige.

Neste høydepunkt var Østerrike. Jeg er jo Grand Prix fan av en grunn. Låter som Zoes "Loin di´ci" er det som en gang fanget meg inn i Gramm Priks verdenen hjemme i sofaen i Hunndalen. Fransk. Søt jente. Søt bakgrunn og en lett låt. Noen ganger er det helt riktig med marshmallows og karamell sammen. Bare du har ekte cola fra glassflaske å skylle det ned med. Jeg er overlykkelig over å ha tatt feil, og at Østerrike er finalen. 

Malta imponerte meg også på scenen. Ira Losco er den eneste av årets artister som har sendt meg venneforespørsel på Facebook. Jeg takket ja, men vi har ikke hatt intensiv kontakt. Så det er ikke derfor jeg sier at også Malta var en av kveldens aller beste!

Men, det som grep meg mest, og som virkelig ga meg tårer i øyekroken var "Grey people". Dansenummeret i pausen. Med en så bunnløst ærlig, og rett fram introdukson som programlederne ga så var det lett å følge historien. Familier som legger ut på tur. De er bare grå. Personligheten er visket ut. Alltid på vei. Grå mennesker. Grå masse. De er flyktninger. Ikke Anders, Kristin, Marie, Kjetil eller Raymon. Men grå tall. De reiser. Noen dør. De splittes. Før de kommer, og får et pass. Et bevis på at der framm. Men de var visst ikke det. De var ikke velkommen. På nytt ut. Til slutt er de framme. De får vann, de får næring. De er framme. De får farge. I møte med publikum i salen blir de personligheter. Ikke lenger et nummer. Ikke en del av "grey people". De blir det de var før de flyktet: Colorful people.. De er velkommen blant publikum. Det var vakkert. Som Martin Buber sa det: Vi blir til i møte med hverandre. Det så vi her. Vakkert, og sterkt.

Eurovsion er fargerikt. Det er en fest for Europa og Europeisk musikk. Vel blåst Sverige! Jeg gleder meg til torsdag! Voi Voi