Jeg har fulgt MGP hvert år siden jeg kom hjem som nyfødt i 1967. Jeg kom hjem den dagen Sandy Shaw vant den internasjonale finalen. I 1984 var jeg gjest i "Ungdommens Radioavis" for å fortelle om min MGP-fascinasjon. Siden har jeg vært tilstede på alle norske finaler, enten i studio, i Spektrum, i Stavanger Forum eller i Chateau Neuf. Ett unntak var 1987.
Jeg får høy puls, sommerfugler i magen hver gang det nærmer seg Grand Prix-tider. Som jeg hadde dagen før julaften som barn.
Det hadde jeg også i dag da artister og låter skulle presenteres.
Her satt jeg og fulgte VGTVs sending fra presentasjonen, og kjente meg som en unge på julaften som ikke fikk den harde pakka med den glinsende lastebilen, men et flott kjemisett i stedet.
Følelsen av å ha fått noe fint, men ikke det jeg hadde håpet på.
Her er mine tanker etter å ha blitt presentert for artister og låter:
 |
| Årets artister er ikke akkruat noen kjendisgalla. |
Så er jeg glad for at jeg i år har fått med to av artistene jeg lenge har håpet på i MGP. Mo og Linnea Dale. Så la jeg merke til Moi i Urørt i fjor og er glad hun er med med låta si "Bensin".
Til min begeistring hørte jeg også tilløp til et allsangrefreng i låta "Sing"
Jeg er også glad for at en gutt som jeg kjenner fra vennekretsen min er med, og at hans nettverk har greid å holde dette skjult for meg. Knut Kippersund Nesdal er sønn av folk vi kjenner godt. Det gir en ekstra dimensjon å ha med artister vi kjenner. Selv om jeg skulle ønske at låta var i den stilen jeg har sett han gjøre før: Swingjazz ala 1920 tallet, i samme stil som vi kjenner fra filmen "The Great Gatsby".
Det er også på den positive siden at El Quero er med.
De har troverdighet og tyngde på scenen, og helt greit med fanskare i Europa.
På den negative side: Jeg hører jeg ikke på noen av kuttene en så sterk signatur at jeg forstår umiddelbart at: Aha! Her har vi en vinner!
Slik var det i 2009 da låtene kom. Jeg trengte bare noen sekunder av "Fairytale" for å skrive på Facebook: Denne vinner både i Norge og Europa.
Det er ingen slike låter i år.
Men 15 sekunders klipp, med litt snakk oppå er egentlig helt ubrukelig vurderingsgrunnlag.
Derfor gir jeg ikke terningkast til låtene enkeltvis. Men trekker fram de jeg personlig liker, og hvilke jeg har tro på.
 |
| Mo er den av årets artister jeg har størst tro på, ved siden av Linnea Dale |
 |
| Linnea Dale har erfaringen tyngden og refrenget. |
I første delfinale har jeg absolutt tro på Mos låt "Heal". Mo har troverdighet på scenen når han vil synge om å finne tilbake til det lyse, etter å ha vært i en mørk tid. Han var blant de overlevende etter Utøya, og jeg vil tro det har preget han. Låta har en tyngde, og samtidig et refreng som virker lett å få tak i. Men klippet er så kort, med såpass mye prat at det er vanskelig å vurdere. Men jeg har trua.
Linnea Dale stiller med en lekker elektronika låt hvor jeg tror mye står og faller på framføring og sceneshow. Og med show mener jeg ikke dansere nødvendigvis, men lys, dekor og effekter i perfekt samklang.
Den tredje låta jeg trekker fram i første semifinale er Dina Misunds låt "Needs". Misund har et publikum fra før og har blitt en del spilt på NRKP1. Denne sjangeren er så lite representert i årets MGP, men har et stort publikum så jeg tror den kommer seg til finalen i Spektrum. Dette er lettbeint pop-country som setter seg lett på hjernen og som mange elsker.
Jeg tror dette vil være en velkommen avveksling fra mer elektronisk baserte låtene før og etter.
I tredje semifinale finner vi blant annet Cir Cus som har ligget høyt på hitlister i 2012 og 2013 blant annet med låta "Supernova". Låta er et klassisk å å å å å refreng, som hos meg ikke gir noen sterke følelser i noen som helst retning. Men de skal ikke undervurderes, de har vist at de kan dette med å lage hits.
Oda og Wulff skiller seg ut ved å lage et allsangrefreng, som høres lekent ut. Nesten på grensen til det "cheesy". Men som countrylåten skiller seg ut i første, så skiller denne seg ut i andre semi. Låta hørtes ut til å ha et mindre massivt lydbilde enn flere av de andre, og det vil være en styrke.
Martine Marvel har apparatet til Marvel i ryggen og til tross for et tungt arrangement, så ligger det i refrenget her et meldoisk refreng som jeg har tatt meg selv i å gå å nynne på. Det er bare så irriterende at jeg ikke har hørt resten, så det er bare strofen "Right now, everyting is right now" som surrer og går inni hodet.
Faktisk et av de sterkeste refrengene i hele konkurransen.
Knut Kippersund Nesdal kan sjarmere seg til finale i Spektrum. Jeg har sett han ta publikum med storm før. Og jeg vet han kan synge live!
Så det er litt vanskeligere å tippe hvilke tre som går videre fra denne semien, men jeg tror altså på Cir Cus, Oda og Wulff samt Martine til finalen. Men jeg er veldig usikker her....
Tredje semifinalen åpnes av Moi, som gudskjelov synger på sin egen dialekt. Puhh, det er så herlig. Men jeg er redd låta blir litt for "nedpå" til å nå opp i konkurrasnen. Men jeg, jeg like den.
El Quero har en helt klassisk rockelåt, som vel er helt greit i sin sjanger. Jeg tror denne går videre fordi den er alene i sin sjanger, og fordi disse gutta har tyngde og erfaring nok til å selge låta inn til de som som stemmer.
Elisabeth Carew har med seg hitmakeren David Eriksen på laget, og låta låter vel helt klassisk popete. Ikke noe jeg fester med så veldig ved.
Årets eneste rene ballade avslutter siste semi. Dette høres ut som en vakker låt, i Truls-landskapet. En blanding av falsett og brystklang. Dette er krevende på en så stor scene som MGP. Og blir dette bare bittelittegranne surt vil det være en sann lidelse. Likvel klarer Carl Esben å disiplinere seg, og ikke knekke altfor mye på "jodlesangen" sin, samtidig beholde roen i seg selv så kan dette gå riktig så bra.
Så videre fra tredje semi tipper jeg El Quero, Oda og Wulff samt Carl Esben.
Det blir spennende å følge prosessen med disse låtene framover. Hvilke av artistene rekker vi å bli ordenltig glad i? Hvem greier å berører oss?
Jeg personlig må innrømme at jeg foreløpig ikke er så veldig berørt av noe av dette.
Men jeg har hørt lite av låtene så langt, så jeg velger å være betinget optimist.
Selv om jeg ut ifra disse korte klippene ikke har hørt noen låter som har en slik umiddelbarhet, eller orignalitet i seg som gjør at jeg kan garantere at vi kommer oss velberget gjennom semien og til finalen i København.
Men, det er mulig det kommer når vi får høre hele låta. Det er to måter å vinne Eurovision på. 1: Å ha noe veldig spektakulært og originalt som gjør at du får masse oppmerksomhet og vinner fordi du skiller deg ut. Eksempelvis Lordi og Rybak
Vi har ingen slik låt i år. Da må vi stole på alternativ 2:
2: Å ha solid kvalitet i alle ledd ved en låt. I alt fra tekst til melodi, til framføring til historien til artisten. Og ikke minst i det sceniske uttrykket. De vi kan kalle en arbeidsseier. Det krever erfaring, guts og en historie du ønsker å formidle
I så henseende har jeg kanskje aller mest tro på Mo og Linnea Dale.
Hør og se alle klippvideoene her: http://www.nrk.no/mgp/mgp-artistene-2014-1.11494232
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar