Vurdering av vurderingene av vurderingene av "Adresse Baku"

Okey, hva er grunnen til at så mange, meg selv inkludert, elsker å la oss oppsluke av Eurovision og Melodi Grand Prix. Jeg tror det er musikk, tradisjon, konkurranse og fest. Når det gjelder konkurranseelmentet så er vurderingen viktig for mange. For meg er den sånn passe viktig. Selvsagt er det fint om en sang jeg liker vinner. Men den blir jo ikke dårligere for meg om den ikke vinner. Sebasten Tellier kom på 17.plass i 2008 med sin "Divine". Men det er den låta fra det året jeg oftest hører på, og plasseringen spiller derfor liten rolle for meg.  I mange land har det utviklet seg programmer hvor låtene til Eurovision blir presentert med et "synse-panel" som sier hva de mener. Konkurransen har blitt hardere og hardere om være mest mulig morsom, spydig i disse programmene. Dette har i sin tur gjort at det på nettet nå er debatter om hva folk synes om presentasjonsprogrammene. På NRKs eget debattforum er det en avstemning om hvem av synserne i NRKs panèl vi liker best. Har synsinge og konkurransen overtatt helt?


Jeg elsker årets finske låt. Det norske panelet dømte den stort sett nedenom og hjem. Det er helt greit. Men  det illustrerer Eurovisions Song Contests velsignelse og forbannelse. På sitt beste er det sanger som virkelig betyr noe for meg, og som jeg elsker. Likevel må jeg forholde meg til alskens meninger og vurderinger av sangen fra ulike panelere. Og nå altså vurderinger og synsinger om panelen som synser og mener.

For meg tar konkurransen, kommenteringen og vurderingen av og til gleden bort ved selve musikken og festivalen. I Eurovision samles folk fra hele Europa. Alle stiller med en sang de selv synes er fin, morsom, eller i alle fall egnet til å representere landet de kommer fra.
Da synes jeg det er trist om alle skal rive og slite i låta, fra alle vinkeler. Det kan ødelegge min opplevelse.
Samtidig, innrømmer jeg gjerne at vurderingenen, og konkurransen er en viktig del av Eurovision.
Det er det som skaper dynamikken. Og som dermed sørger for at folk som ellers ikke ville hørt albansk pop-musikk faktisk får ørene bittelittegranne opp for musikken fra dette landet.

Selv har jeg dratt på ferie både til Ukraina og Albania på grunn av Eurovision.

I kveld var det premiere på Adresse Baku. Så jeg skal da tradisjonen tro, synse og mene noe om synsingen og meningen. Jeg likte det! Eurovision kan tas veldig alvorlig. Men det er mest for moro. Kanskje må jeg innse at vurderinger, kommentarer og konkurransen nettopp er den innfallsporten mange har inn til Eurovision, og dermed også til musikken fra land vi vanligvis ikke hører musikk ifra.

Og med denne bakgrunnen synes jeg det norske panlet fungerte veldig bra! Det var litt vel mye klipt. Resonnementene til Christer Falk ble særlig amputert. Men, spiller det noen rolle? Nei, kanskje ikke. Jeg tror noen satt igjen med, som meg og syntes Ungarn sin låt var riktig så fin, selv om panelet sablet den ned. Det samme kan sies om mange av de andre landenes bidrag.

Jeg savner et element i det norske panelet. Det samme savner jeg i det svenske. De blir bare eldre og eldre alle disse synserne. Det er helt greit. Men de burde ha med en ungdom. Kanskje kunne Malin Reitan eller Nora Foss Al-Jabri gjort en fin figur. De er unge, og de er utøvere. Jeg savnet både en utøvende artist, og en ungdom i panelet.

Dette var noen tanker, vurderinger, synsinger, om tankene, synsingene og vurderingene omkring Eurovision. Er det her hemmeligheten til Eurovisions suksess gjennom 55 ligger? Nemlig i at vi synser, vurderer, tenker og mener. Uten at det blir for alvorlig? Så har vi en vinner til slutt. Likevel, er det ofte nummer 16 vi hører på flere år etter.

Takk, uansett til NRK som i år satser på disse forhånds programmene. Det har ikke alltid vært slik.
Jeg gleder meg til å smile, le, riste på huet og banne mot TV-skjermen også på lørdag som kommer, lørdagen deretter og lørdagen deretter. Lørdagen deretter er det fram med telefonen for å heie på min favoritt: Finland!