Maria Magdalena, Jesus, Atomkatastrofe og ESC?

I disse religøse påsketider minner jeg om et radiokåseri jeg hørte på P2 i går. Det handlet om Maria Magdalena og Jesus. Hun fortalte om da Maria Magdalena en gang fikk "kjeft" fordi hun hadde brukt de siste pengene i en fattig tid på salve som hun smurte både sine og andres føtter med. Hun fortalte også om Jesus, da han og disiplene hadde sitt siste måltid. De satt og spiste et peschac (påske) måltid med lam, usyret brød og vin. Selv om de visste at de var omringet av fiendtlige soldater som skulle drepe Jesus. 
Likevel tok de seg tid til et festmåltid og til å vaske føttene til hverandre etter gammel skikk.
Hun som holdt kåseriet brukte dette som bilder på at mennesker trenger, og også bør unne seg gode ting selv om det er kriser og større ting å bekymre seg om. At det ville være respektløst mot selve livet å ikke ta for seg av det, og more seg og la seg underholde av "uviktige" ting.
Det er ikke sikkert hun har rett i dette, men jeg lot meg inspirere av det. 
Jeg hadde tidligere en tråd om at jeg hadde dårlig samvittighet over å være engasjert i ESC, mens det var atomkatastrofer, jordskjelv og tsunamier i Japan.
Da var det heldigvis noen som spurte meg om det var noe poeng å bekymre seg. Jeg tenkte over det, og kom fram til at bekymringer for katastrofer og "viktige" ting sjelden har noe for seg. Bekymring leder lett til apati.
Mens engasjement er noe annet. Så å engasjere seg mener jeg er viktigere enn å bekymre seg. Derfor engasjerer jeg meg i den lokale skoles driftsstyre, selv om jeg ikke har barn. Engasjerer meg i beboerforeningen her og i borettslaget. Når det kommer til katastrofer som Japan får jeg ikke gjort stort annet enn å gi penger. Men å bekymre meg? Hva kommer ut av det? Angst, bitterhet og apati. Tror jeg.
Derfor er jeg enig med kåsøren i går som minnet oss om at selv om det er kriser, katastrofer rundt oss og "viktigere" ting, så trenger vi fotbalsam, vi trenger gode måltider, vi trenger underholdning for å holde oss oppe. For å fòre sjelen så og si. Noe som i alle fall gir meg kraft og energi til å engasjere meg også i viktigere spørsmål.
Når det er sagt så ser jeg ESC som ganske viktig også. Det er en av de eneste arenaene som fortsatt holder Europa samlet, og det i en musikalske, men  med en engasjerende konkurranse i tillegg.
Flere jeg kjenner som var ESC-skeptikere ble skikkelig fans etter å ha opplevd folkefesten i Oslo i fjor. De merket hvor glade folk var, folk fra ulike nasjoner var sammen og koste seg. Som de sa hadde de vært på både idrettsarrangementer og konserter, men aldri merket maken til livsglede som under ESC i Oslo, i salen.
Slike kilder til livsglede er viktige for mennesker tror jeg. Enten det er ESC, fotball eller annen kultur. Derfor vil i alle fall jeg være forsiktig med å latterliggjøre, eller forsøke å ødelegge engasjementet til de som finner glede i det. Cricket er uinteressant for meg, men jeg vil nok ikke oppsøke cricket-kamper for å se hvor sinna jeg kan få folk ved å heie på feil lag. Verken live, eller på nettet. 
Derfor håper jeg også at de som ikke er interessert i ESC kan unne de som liker det, den livskraften de henter ut av det. God påske!


Bildet under er hentet fra ESC i Oslo i fjor, rett før finalen. Jeg møtte denne gjengen fra Bergen som virkelig gledet seg over, og bidro til den livsgleden ESC var med å gi