Det alternative - ett alternativ?

Jeg er snart ferdig utdannet gestaltterapeut ved Høyskolen for Gestaltterapi i Oslo. Dette er en fireårig utdannelse ved en offentlig godkjent høyskole som utdanner opp til masternivå. Nå er det også mulig å ta doktorgrad i gestaltterapi, blant annet i London.
Dette er altså en utdannelse som utdanner gestaltterapeuter som når de er ferdig utdannet ikke er offentlig godkjente helsearbeidere. Derfor er vi som praktiserende terapeuter underlagt lov om alternativ behandling.
Dermed er det mange som når de møter meg, eller andre gestaltterapeuter trekker den slutningen at siden vi er alternative behandlere, så går vi god for all annen alternativ behandling som healing, tankefeltterapi eller NLP. Det gjør vi ikke. Som fagmiljø tar vi da heller ikke kollektivt avstand fra all annen alternativ behandling. Hva hver enkelt terapeut gjør som enkeltindivid på fritida er selvsagt opp til hver enkelt, men profesjonsmessig holder vi oss til vår gestaltterapeutiske metode, og vårt verdigrunnlag hentet blant annet fra eksistensialismen. http://www.gestalt.no Dette vil ikke være forenlig med for eksempel å drive med healing, spiritisme eller massasje som gestaltterapeut. Men om en gestaltterapeut driver som healer på fritida må det være opp til hver enkelt.
Men jeg ønsker ikke å gjøre det, og synes ikke det virker spesielt smart. Og det gjør barre forvirringen enda større. For å si det enkelt: Høyskolen for gestaltterapi markedsfører seg ikke på Alternativmessa.
Derfor er det urimelig å kreve at en gestaltterapeut skal svare for alle andre terapiformer som går under begrepet alternativ behandling. Jeg svarer for metoden jeg bruker, men ingen andre.

Når det er sagt, så har jeg lyst til å si litt om hva jeg som person, ikke som gestaltterapeut mener om den siste tidas debatt om alternativ behandling. Dette er en debatt som har gått både i TV, Radio, aviser og sosiale medier helt siden Kronprinsesse Märtha kom med sin englebok.
Den har blusset litt opp igjen i den siste tida etter at Mira Craig sa til VG at negative tanker kan føre til kreft, og at hun var tilhenger av for eksempel healing.

Det er en forvirrende debatt. Mange blander alt alternativt i en stor graut, og så skal man diskutere denne grauten uten å skille ingrediensene fra hverandre. En stor forvirring skyldes at mange i debatten ikke evner å skille mellom åndelighet og alternativ behandling.
En akupunktør http://no.wikipedia.org/wiki/Akupunktur er en alternativ behandler, men det ligger ikke noe åndelig, ny-religiøst fundament til grunn for hennes praksis. Men når Svein Magne Pedersen http://www.mjl.no/ ber til Gud om at de som ringer til hans telefontjeneste skal bli friske, så er det en ren åndelig, religiøs "behandling".
Det blir forvirrende å diskutere to så ulike behandlingsformer som om de har noe til felles. Det eneste de har til felles er at begge er underlagt samme lovregulering.

I høst foreleste en healer, som visstnok skal være berømt, ved Universitet i Oslo. http://www.aftenposten.no/kul_und/article3420509.ece Jeg tillot meg da å skrive på twitter at jeg syntes det var bra at UiO hadde invitert en healer, og at det kunne føre til en dialog mellom healerne og det mer akademiske psykologmiljøet. Det var en kvitring som førte til storm og et døgn med kvitringer fram og tilbake hvor jeg følte meg utrolig misforstått.
Jeg kan forstå at det kan virke som at jeg ved dette støtter healing som behandlingsform, og at jeg ønsker mer healing. Jeg ønsker meg verken mer eller mindre healing. At jeg synes det er interessant og bra å slippe han til med sine tanker og begrunnelser for hvorfor han mener at hans behandling virker betyr selvsagt ikke at jeg går god for det han sier.
Ikke har jeg hørt forelesningen hans heller. Men det at en slik alternativ stemme slipper til ved UiO synes jeg er bra.

I 2006/2007 oppsøkte 46 % av Norges befolkning en eller annen alternativ behandler http://www.nifab.no/om_alternativ_behandling/alternativ_behandling_i_norge/bruk_av_ab_i_norge Dette kan vi like eller mislike, men det er altså et faktum at en stor del av Norges befolkning har så stor tro på alternativ behandling at de oppsøker dem og betaler til tider ganske mye for det.
Det som gjør meg frustrert, som "alternativ behandler", er at vi vet veldig lite om hvorvidt denne behandlingen virker eller ikke. Vi vet også ganske lite om hva som gjør at mange velger å gå til alternative behandlere. Men undersøkelser viser at de fleste har vært hos leger først, uten å føle at de har fått hjelp. De mest oppsøkte alternative behandlingsformene var i 2006/2007 massasje, akupunktur, soneterapi, homøopati og healing.

Jeg mener det hadde vært klokt å forske mer på disse og andre behandlingsformer, siden folk faktisk i så stor grad oppsøker dem. Å neglisjere en så stor gruppe nordmenn, og kalle dem for naive er en smule foraktfullt.

Derfor mener jeg at vi skylder både de mange brukerne av alternative behandlingsformer, og behandlerne at det forskes litt mer på hva det er som gjør at så mange i år etter år oppsøker dem etter at de ikke har følt seg hjulpet i det skolemedisinske behandlingsapparatet.
Noen vil innvende at det er feil å bruke knappe forskningsmidler på noe så usikkert og "woodo"-aktig som for eksempel healing. Det er en innvending jeg kan se.
Derfor kunne det kanskje være en idé å innføre en avgift på alternativ behandling som skal gå til forskning nettopp på alternative behandlingsformer?

Menge avviser all alternativ behandling fordi den ikke er vitenskapelig bevist.
Om det har jeg lyst til å si to ting. Den vitenskapelige sannheten er flyktig. Det som var sant for hundre år siden, er ikke sant i dag. En gang var det vitenskapelig sant at leger og andre akademikere var rene, og ikke trengte vaske seg. Dette førte til at leger på midten av 1800 tallet ikke vasket hendene sine for eksempel etter at de hadde stått og gravd i lik for å obdusere dem. De kunne gå rett fra et oppsprettet lik til en fødende mor, og ta imot babyen.
Dr Semmelweis fant ut at årsaken til den større dødeligheten blant spedbarnene kanskje skyldtes urene hender hos legene. Han ble nærmest lynsjet av vitenskapsfolk som mente at dette var aldeles hinsides all fornuft.http://en.wikipedia.org/wiki/Ignaz_Semmelweis
Heldigvis var det noen leger og vitenskapsfolk som ikke avviste tankene hans, og var villig til å begynne forsøk med å vaske hendene. Barnedødeligheten gikk selvsagt ned.
Og det som var en vitenskapelig sannhet i 1830 er ikke lenger sann.

På 70 tallet ble homofile i Norge "behandlet" av leger som mente det var vitenskapelig bevist at homofili var en sykdom som kunne helbredes med elektrosjokk og lystgass. Lobotomi er et annet eksempel på at vitenskapet ikke eier sannheten.

Jeg tror ikke at alle leger som ville behandle homofile med lystgass var onde mennesker som ville skade de homofile. Jeg tror heller ikke at de fleste leger som lobotomerte gjorde det av ren sadisme. Vi kan og bør handle ut i fra den kunnskapen vi til enhver tid har, selv om det er grunn til å anta at vitenskapen har andre svar om hundre år. Kanskje er det et eller annet som foregår på norske sykehus i dag, som vil bli sett på som bestialsk om hundre år.
Men selv om vi tror det kommer en bedre behandling av kreft om hundre år, kan vi ikke la vær å bruke strålebehandling og cellegift i dag. Det er på en måte det beste vi har akkurat nå.
Men uten åpenhet for andre metoder, så blir vi stående på stedet hvil og den eneste sannheten er den vi har i dag og til evig tid. Det hadde jo vært fint om vi om noen år finner ut at kreft kan behandles uten den ganske brutale cellegiften og strålingen.

Og hva er så et vitenskapelig bevis?
Et samfunn fungerer ikke uten å slå fast en del sannheter vi er enige om. Det er greit å være enige om at 2 + 2 er 4. Det er også greit å anta at jorda er rund, og at vi går i bane rundt sola.
Foreløpig er vi også enige om at det eksisterer noe som heter celler, og at de er bygget opp på en bestemt måte. Vi må på en måte bygge på noe vi vet, og som vi antar er sant.
Men jeg vil ikke at vi automatisk skal fyre opp bålet og brenne alle "hekser" som sier ting som virker fjernt og langt vekke fra de sannhetene vi bygger på.

Dersom jeg for to hundre år siden hadde sittet inne i ei tømmerkoie og sagt at vi om to hundre år kunne få levende bilder inn i stua fra for eksempel Konstantinopel hadde jeg antakelig blitt brent jeg også. Maken til visvas og magi.
For meg er TV, mobil og Internett ren magi. Jeg vet det kan forklares, men forstår ikke forklaringene. Det er usynlige bølger som blir til bilder, ord og lyd inne i stua mi. Det er magi for meg. Og jeg vet det finnes naturlige forklaringer på dette. Men det gjorde det ikke for to hundre år siden, selv om det var like "sant" da.

Og hva er sant om hundre år? Kan det være slik at vi da greier å måle menneskers energifelt på en annen måte enn i dag. Kan det være slik at det Märtha nå kaller aura kan måles, og behandles? Jeg vet ikke. Jeg verken tror eller ikke tror på det.
Kan det å være at vi om hundre år har funnet andre typer bølgelengder som gjør det mulig å fange opp tanker og ideer som usynlige stråler? Jeg tror ikke det, men jeg kan selvsagt ikke avvise det og jeg vil ikke brenne på bålet de som hevder det.

Og vitenskapen er også relativ. Hvordan kan vi være trygge på at den vestlige, ganske ferske vitenskapen er sikrere og "sannere" enn den eldgamle auryvediske vitenskapen.
I India er det auryvediske medisinsystemet godkjent som like troverdig, og vitenskapelig som det skolemedisinske http://no.wikipedia.org/wiki/Ayurveda
Men i møte med vestlig medisin vil nok auryvedisk medisin bli latterliggjort og sett på som hekseri.
Jeg er allergisk mot heksebrenning, skråsikkerhet og neglisjering av andres visdom.

Så når Maharishisenteret på Mesnali http://www.ayurveda.no/node/1 har gode resultater i behandling av pasienter med fibromyalgi http://ayurveda.no/forskning/fibromyalgi så er dette forskning og vitenskap like god som en vestlig vitenskap og behandling.

Dette er et langt blogginnlegg, og jeg kjenner jeg brenner inne med ennå flere refleksjoner rundt sannhet, alternativ behandling og vitenskap. Men jeg stopper her nå, så får jeg heller blogge og kvitre mer om dette senere.

Takk for oppmerksomheten