Hvorfor sitter vi her. År etter år og hører på sanger fra mer eller mindre spennende artister og låtskrivere. Hva er det som driver oss Eurovision-entusiaster? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, og svaret er enkelt. Jeg jakter på stemningen som Eurovision ga meg fra da jeg var barn. Disse melodilinjene som var som et lydspor til våren. Melodilinjer som er annerledes enn mye annet jeg hører på radio. Det er de jeg søker etter, lenger etter og finner. Hellas har mye av det jeg leter etter. Derfor liker jeg dette ujålete spjåket.
Stefania er ung. Så ung at hun har et u-ironisk forhold til å kalle seg YouTuber. Hun deltok i Junior Eurovision i 2016 og kom på åttende plass. Hun er visst både YouTuber, skuespiller og artist. Så er låta omtrent slik jeg forventer fra en YouTuber. Dette er ikke en låt som kommer fra bunnen av whiskeyflaska på en irsk pub.
Dette kommer Eurovision-laboratoriet. Men laborantene har her greid å finne noen melodiske vendinger som løfter dette utover det sjel-løse. For meg er det noe ærlig over dette. Låta later ikke som den er noe annet enn det den er. En lett, stemningsfull dansbar pop-låt. Og det funker for meg. Dette er noe av det jeg søker i Eurovision, og ikke finner så mange andre steder.
Jeg har kikket gjennom teksten, uten at jeg føler behov for å resitere fra, eller ta med meg visdoms-sitater fra den gjennom livet mitt. Den funker. Den gir et greid fonetisk følge til melodien som river meg med. Den får meg til å glede meg til å sitte med vinglasset mitt i sofaen under finalen i Mai og være glad for at vi feirer Eurovision igjen, og går mot mer normale tider.
Da har både Stefania og låta gjort jobben sin som jeg forventer.
Stefanie er halt gresk og halvt nederlandsk, så hun vil nok greie å forklare hvordan hun vil ha sceneshowet når den tid kommer. Og det er jeg spent på. Det er jo ikke lov med vann på scenen.
Jeg regner denne som en auto-pass låt, som kommer seg videre til finalen.
MIN VURDERING 8/12
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar