I dag tidlig hadde jeg hjemmealene dag med dattera vår.
Da benyttet jeg anledningen til å sette på Eurovision-finalen fra i fjor.
Det var så fint å se igjen, og jeg kjente jeg ble i godt humør.
Alle flaggene fra ulike nasjoner. Så mange smil og glade mennesker. Flotte TV-bilder av artister som har jobbet fram numre alle som en er stolte av å presentere for meg.
Da slo det meg, tydeligere enn ellers at dette er skikkelig god underholdning som får meg i godt humør.
Det er entusiasme, det er spenning, det er musikk og det er fellesskap.
Og siden jeg kjente resultatet fra før så var jeg ikke spent eller nervøs for den delen av det,
Jeg kunne bare nyte TV-bildene, musikken og den gode stemningen blant folk.
Så var min neste tanke: Legger jeg for mye vekt på konkurranseelementet. Faktisk så mye vekt at det gjør at jeg ikke greier glede meg over alt det andre?
Mørland har jo sagt at han tenker veldig lite på dette som en konkurranse. Mer som en festival med mulighet for å vise fram låta si.
Jeg håper også jeg kan greie å møte årets ESC med litt lavere skuldre, og mest mulig glede uten å være så opphengt i om Norge kommer på 4.plass eller 24.plass eller ryker ut i semien. Eller, endog vinner!
Jeg husker på 70 og 80 tallet da en norske seier var like sannsynlig som at Finn Schiöll skulle komme for å fikse bilen min i en Viking redningstjeneste-bil. Dengangen gledet jeg meg over musikken til de andre landene, hørte på kassettene om og om igjen. For tanken på at vi kanskje skulle vinne var så uendelig fjern.
Men nå, med tre seire bak oss og mange år med gode resultater så kjenner jeg at det har ødelagt litt av min naive glede over selve konseptet Melodi Grand Prix. Jeg håper jeg får det tilbake. For jeg tror jeg blir i bedre humør av å følge Melodi Grand Prix på den måten framfor utelukkende å se det som en musikalsk ishockekamp med én vinner og 38 tapere.
Hvordan har dere det med dette?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar