https://twitter.com/aftarkiv/status/988118130634436608
Mulig det til og med lå noen tomater, en agurk og litt salat framme.
Alt lå til rette for den store festkvelden. Norge skulle vinne Grand Prix. Nå hadde vi sendt mannen med skjellet-drakt. Mannen som hadde turnert i Israel med Lions of Judea, som hadde spilt i det britiske bandet Red Squares. Men som mest av alt hadde hatt stor suksess med progrock bandet Popol Wuh, som måtte bytte navn til Popol Ace, siden et tysk band allerede hadde brukt navnet Popol Vuh.
En av få norske artister som hadde turnert i utlandet og hatt en suksess var nå vår representant i den internasjonale finalen av Melodi Grand Prix i Paris.
Første sang ut denne kvelden var fra Irland. Colm Wilkinson sang sin "Born to sing". Så var det plutselig Norge og Jahn Teigens tur på scena under denne gedigne jule-kula som hang fra taket på scena.
Kyllingen som hadde blitt kjøpt på Samvirkelaget hadde blitt varmet sammen med godt med smør i steik-ovnen. Nå lå den på tallerkenene på stuebordet. Der satt vi, begge brødrene mine, tanta mi og mor og far. Vi drakk solo til. Far hadde konkjakk-glasset stående. I tilfelle det skulle bli mange poeng til Norge.
Artistene i 1978 ble fraktet opp til scenen i en heis. Vi så Teigen gjøgle fælt på vei inn heisdøra. Men hva var det han hadde på seg? Rød bukse, bukseseler med blomst på og......og digre solbriller?
Hvor var glitterjakkene, dressen og pynten. Teigen var punk.
Det var som om kyllingen bare lå og ble kald. Vi var for sjokka alle sammen til å kunne spise.
Så kom den ene sangen etter den andre. Izhar Cohen og Alphabeta fra Israel sang sin "A ba ni bi". Så kom avstemningen, og konjakkglasset til far var tomt.
Det ene landet etter det andre ga sine poeng, men et land ble ikke nevnt av noen. Norway. Fler og fler land fikk poeng. Norge lå nederst med sine null poeng.
Både Norges poengpott, og fars konjakkglass forble tomt denne kvelden.
Men jeg var fylt. Fylt av begeistring for denne fyren Jan Teigen som hadde tatt en h- inn i navnet sitt for å være kunstner, og som etter å ha tapt med null poeng sa til pressen: Jeg vant! Om du snur resultatlista opp ned.
Like etter ga han ut et fantastisk album "This years loser" og ble Norges største popstjerne. Selv opptrådte jeg i ulike sammenhenger som Jahn Teigen og ble kjent på hjemstedet som en Teigen kloning. Jeg var fan.
Ikke bare av Teigen, men også at Melodi Grand Prix.
Siden har jeg fulgt denne konkurransen. Det er fortsatt en festkveld, selv om det ikke alltid er kylling med smeltet smør. Nå er jeg pappa selv, og min tre år gamle Marie sitter sammen med meg og ser på flere av sangene som er med i årets konkurransen. Hun ser dansetrinnene, hun hører sangene og hun hører musikk fra deler av Europa hun ikke får høre på radio.
Jeg håper hun får like sterke minner fra Grand Prix som jeg har hatt. Jeg vil si takk til Eurovision som har gitt meg så mye glede i 40 år!!! Jeg vil også takke Jahn Teigen som tente gnisten hos meg.
Mye derfor er jeg nå en stolt Europeer med et sterkt forhold til kontinentet vårt, og liker å reise til Moldova, Hviterussland, Ukraina, Hellas, Italia, Albania. Fordi landene ikke er fullt så fremmed når jeg har blitt kjent med dem gjennom Eurovision.
Det har vært 40 flotte år! Jeg er glad jeg kan feire 40 års jubiléet med et fengende, originalt norsk bidrag framført av en artist med en utenomjordisk tilstedeværelse. Så blir det spennende å se hvem som vinner de hele i år, og om noen får null poeng.
Rundt om i Europa sitter mange 11 åringer slik jeg en gang satt hjemme i Hunndalen, og på mange måter fikk livet bittelittegranne endret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar