Sider

VELLYKKEDE MENNESKER-FINNS DOM?

Jeg synes jeg både i private og offentlige sammenhenger hører folk omtale andre mennesker som vellykket. Jeg har aldri likt denne måten å omtale andre på. Hvis noen er vellykket, så må det bety at noen er det motsatte, nemlig mislykket. Er det virkelig mulig å være vellykket, eller mislykket som menneske? Jeg tror ikke det. Mitt menneskesyn er at jeg tror alle er en slik utgave av seg selv, som er mulig å få til akkurat nå.

På twitter skrev jeg nylig en kvitring som var slik: "Jeg synes det er trist når noen omtaler andre som vellykket. Jeg tror alle er en slik utgave av oss selv som det er mulig å få til akkurat nå". Det varte ikke mange sekundene til jeg fikk svar fra @geirolavisle og @MahmonaKhan med utfordring om å skrive litt mer om dette. Det skal jeg gjøre i dette blogginnlegget.

Narsisisten i meg, som vil bli sett, elsket og som er totalt avhvengig av feedback og tilbakemeldinger absolutt hele tida (la meg kalle ham Narre Narsen) sitter i tinningen nå og gir meg impulser om å lage en liten meningsmåling nederst på bloggen med spørsmål: Ser du på Anders M. Tangen som vellykket? Men jeg vil ikke la Narre Narsen få det som han vil. Dette er nemlig ikke Narre Narsens show, men mitt. For jeg tror ikke at det vil gjørre noe godt, eller være noe inspirerende å få svaret. Dersom en slik meningsmåling skulle vise en klar overvekt av folk som anser meg som vellykket tror jeg at jeg ville føle det ensomt. Det tror jeg ville føltes som et voldsomt ansvar å bli ansett som vellykket. På hvilke områder mener de at jeg er vellykket? Har de sjekket ligningen og funnet at jeg er den av de i bydelen min med høyest inntekt og derfor anser meg som vellykket? Har de kanskje sett at jeg er ganske flink til å følge opp hunden min, og er en sådan en vellykket hundeeier?
Eller anser de meg som vellykket fordi jeg ikke er 162 centimeter høy, og dermed alltid har god plass rundt meg, både på fly tog, kino, teater eller hvor det måtte være? Ligger kanskje vellykketheten i at jeg foreløpig ikke har barn, og dermed har frihet til å leve en type liv som ville vært vanskeligere med unger?
Eller er det noen som ville svare nei på Narre Narsens spørsmål nettopp fordi jeg ikke har barn, ikke er høyere enn 162 centimeter og har skaffet meg hund?
Hva ville svaret på Narre Narsens spørsmål gjøre med meg?
Hadde svaret blitt JA, jeg er vellykket ville jeg føle meg ensom med alt i livet jeg føler at jeg ikke helt får til.
Hadde svaret blitt NEI, tror jeg at jeg ville begynt å føle meg nettopp litt mislykket.
Så når jeg kjenner etter hvordan jeg ville ha det med en slik meningsmåling som Narre Narsen foreslår så ville det uansett ikke komme noe ut av det for meg.
Er min hund Balder en vellykket hund? Han er litt ulydig og sær, som dachser flest. Han har en liten bilyd på hjertet, og litt svakt trykk i øynene. Gjør det han til en velykket eller mislykket hund? Bare jeg ser det dette siste spørsmålet svart på hvitt på skjermen min, så kjenner jeg at det irriterer meg. Får nesten fysisk vondt i magen av å skulle rangere hunden min som vellykket eller mislykket.
Likevel virker det meg som at det er lettere å rangere mennekser ut ifra velykkethet og mislykkethet, enn dyr.
Men primært ser jeg på oss alle som mennesker, og som mennesker er vi alle akkurat like vellykket og mislykket.
Terapeuten jeg går til i forbindelse med høyskoleutdanningen min til gestaltterapeut har ei venninne som pleier å si til han at: Husk at livet bare er en stor kosmisk spøk.
Det ligner litt på mitt livsmotto at alt er bare tull.
Hvilken betydning har det for meg, og for verden om jeg kjører Audi A6 2010 modell, eller Opel Kadett 1991 modell?
Hviliken betydning har det for meg om jeg få allverdens utdanning og diplomer på veggen?
Hvilken betydning har det for meg og verden om jeg klarer å gå ned de fem kiloene jeg har satt meg som mål?
Kanskje kan jeg leve ett år lenger om jeg går litt ned i vekt, trener og drikker mindre fantastisk god vin. Men so what? I penalet skal jeg uansett på den siste dagen i livet mitt, og jeg skal bli til jord.
Om hundre år er alle dere som leser denne bloggen og jeg omdannet til støv. Er vi heldige så kan eventuelle barnebarn tørke oss bort fra vinduskarmen med en mikrofiber støvklut. Borte er vi uansett.
Om hundre år er de unge, "velykkede" borte også. De som nå er 22 år med kropper som av noen defineres som vakre er også borte da. De er støv. Livet blir i dette perspektivet ganske kort. Og jeg gidder ikke å bruke denne korte stunda på jorda til å tilfredsstille andres forventninger om hva som er et vellykket liv.
Alt er bare tull, og derfor er alt også like viktig.
En som har tatt utdannelse i fysikk, tatt doktorgrad og kansje får en Nobelpris i fysikk vil nok av mange bli sett på som vellykket. Og ja, jeg kan være enig i det, dersom det var det han eller hun har hatt glede av å gjøre i livet. Men vet vi hvilke lengsler og drømmer vedkommende bærer på, og som han eller hun ikke har fått oppleve?

Jeg jobber mye. Reiser rundt og holder foredrag etter foredrag, har klienter, går på skole, kjører opp til Hamar og er programleder for Extra på NRK TV. Livet er en stor runddans, og det skulle ikke forundre meg om noen ser på dette som et vellykket liv. Men jeg kjenner lengsel etter mer kjedsomhet. Ennå mer tid til å sitte på en benk på Rådhusplassen i Oslo, spise reker fra en upraktisk tynn platspose mens jeg savner bedre servietter.
Jeg savner ennå mer tid til å sitte på Steamen i Oslo og ikke bare ta en halvliter, men tre midt på formiddagen og lese en avis fra perm til perm og irritere meg over gode eller usedvanlige dårlige kommentarer fra Dagfinn Nordbø på kommentarsidene.
Jeg savner ennå mer tid til å rulle rundt på gulvet sammen med Balder og kjenne den fuktige snuta hans mot halsen min når han skal ha tak i ballen jeg har tatt fra han, og som vi "slåss" om.
Når er jeg vellykket? Når jeg sitter med rekene, ruller rundt på gulvet eller når jeg holder foredrag, skriver fakturaer og stolt leverer inn selvangivelsen som viser høy inntekt i år igjen?
Det er for meg totalt meningsløst å definere det ene eller det andre som vellykket eller mislykket.
Jeg er meg. Som Balder er Balder og som spurven ute på verandaen er en spurv.

Det ligger mye forventning i å bli ansett som vellykket. Den "vellykkede" selv og omgivelsene får store forventninger om fortsatt vellykkethet. Og med en gang vi bruker vellykkethet som målestokk for et liv så avslører også et menneskesyn som gjør at vi også naturlig begynner å snakke om "fallhøyde" og "statusfall".
Da lurer jeg på. Hva faller vi ned fra, og hva faller vi ned til?

Jeg har en venn som sliter med alkoholmisbruk og meldte seg inn i AA. Han lyktes godt med det, og avholdsprosjektet kan nok av mange sees på som vellykket. Men jeg så jo også at denne "velykketheten" som avholdsmanna har sin pris. For etter et par måneder i AA tok han seg en pils i sola midt i Oslo, og dro rett hjem etterpå.
Dagen etter da jeg skulle snakke med han på telefon, lå han hjemme, sykemeldt fra jobben fordi han var skamfull, skjelven og deprimert over å ha "sprukket". Jeg snakket mye med han og spurte om det ikke var veldig bra at han nå hadde lyktes med å ta bare èn pils, for så å dra rett hjem. I stedet for å fortsette drikkingen med ti pils som skylles ned med Gammel Dansk? Jo, han kunne forsåvidt se mitt perspektiv, men han var jo medlem av AA og følte skam over å ha sprukket. Tre dager varte depresjonen, og skammen over å ha "mislyktes". Det som altså kunne sees på som en vellykket seier fra mitt ståsted var en total mislykkhet i hans øyne, og gjorde han syk.

Etter å ha reist litt rundt i verden kom jeg tilbake til en kafè på Gjøvik. Jeg kjente meg ganske velykket, for i Norge er det jo en forventning om at du i løpet av livet både skal ha gått på kull, syklet Birken, reist jorda rundt (helst i et lite øsekar uten armer), og virkelig sett og forstått verden.
Jeg hadde vært i Italia og Hellas og kom brun og vellykket inn til Cafèbordet på Chaplin. Der satt mye av gamlegjengen jeg ikke hadde sett på veldig lenge. Det slo meg akkurat da hvor stusselig liv de måtte ha. De sat på de samme stolene, snakket om mye av det samme som for ti år siden. Mens jeg, jeg hadde jo vært ute i verden noen dager og hadde forstått noe som de ikke hadde forstått stakkar.
Jeg satte meg ned, tok fram bilder og snakket engasjert om hvor mye vi hadde å lære av Italienernes måte å leve på. Jeg snakket raskere og raskere i fistel om hvor viktig det var å bare sitte i ro, se på livet. Jeg skildret malerisk hvor vakkert det var å se gamlekara og gamlekonene sitte utenfor huset sitt på fortauskafèen med en kaffe og en kortstokk i time etter time, og bare la tiden gå.
Da er det en av disse "inngrodde" Gjøvikkara ser på meg og sier: Jøss, det er nesten som øss dæ jo.

Da slo det meg. At gutta på Chaplin på Gjøvik, som ikke har sluppet ut mer CO2 enn ei vanlig ku, kanskje hadde oppdaget noe av det jeg måtte slippe ut flere tonn med CO2 fra flybensin for å oppdage.
Betyr det at jeg er vellykket som har fått se verden, og at de som sitter "fast" ved et kafèbord på Gjøvik hele livet er er mislykket? Eller at de er vellykket og jeg er mislykket?
Nei, det er for meg en meningsløs målestokk. Jeg er kanskje en rastløs fugl, som trenger å reise, trenger å se, trenger å snappe opp litt her og litt der. Fordi jeg ønsker det. Men det gjør meg verken mer eller mindre vellykket.

Ole Ivars synger: "En får vara som en er, når`n itte vart som en sku".
Derfor vil jeg ikk la Narre Narsen få lov til å invitere noen som helst til å mene noe om hvorvidt jeg er vellykket eller mislykket. Jeg er her, sammen med dere. Og det får holde i massevis. Alt er jo bare tull, uansett

4 kommentarer:

Anonym sa...

Veldig kloke ord, veldig sannt for meg også. Alt trenger ikke analyseres eller gjøres mer interessant enn det det faktisk er! Alt er viktig som du sier og alt er bare tull! Dette kommer jeg til å kopiere, mitt nye livsmotto;)
Takk!!!!

Klem fra Chatrine

Anders M. Tangen sa...

Tusen takk for at du delte med meg, hva det gjorde for deg å lese denne bloggen :-)
For deg er det ikke riktig å analysere, eller gjøre ting vanskeligere og mer komplisert enn det er. Mens annen kanskje har stor glede og nytte av nettopp å gjøre det. Uansett er begge deler like viktig, fordi det fyller livet med mening. Igjen takk, for at du ble den første til å kommentere bloggen min! YUHU!

Operamint sa...

Interessante tanker, Anders!!
Har nettopp diskutert mye av det du skriver om med en god venn på tlf nå, og han og jeg kom fram til mye av det samme du konkluderer meg.

Godt skrevet!

Klem fra plaskregn i Spania

Operamint sa...

*rettelse*: som du konkluderer MED, ikke MEG.

:)